Drømmeferie i Lillehammer - Familien Dalviken

Gudbrandsdalen rundt – på en uke

2010-08-16T11:35:00.000-07:00

Jules Verne skrev seg jorden rundt på 80 dager. I Gudbrandsdalen får man med seg høydepunktene på en uke. Her er hva vi anbefaler av steder og opplevelser å få med seg.
Vår første stopp på vår drømmeuke hadde vært Lillehammer. Da hadde vi kommet tidlig på dagen, og luftet ut energi etter en lang biltur med et besøk på Jorekstad friluftsbad. Når alle er glade og nybadet, hadde vi ruslet en tur på Lillehammer kunstmuseum – før vi hadde spist ute på en av Lillehammers mange restauranter.

Dagen etter hadde vi kjørt opp til Nordseter, hvor vi hadde brukt dagen til kanopadling på Åsta. Her får man virkelig følelsen av å være på ferie. Storslått natur, og man er alene – langt borte fra stress og mas. Legg igjen mobilen og begi deg ut i villmarken. Vi tok ikke med fiskestang, men dette anbefales – da det yrte av fisk i elva. Det er også lurt å pakke badetøy, men niste trenger man ikke. Det sørger den hyggelige dansken Anders for, og vi nøt en deilig dansk lunsj ved elvebredden med nybakt rugbrød med deilig pålegg.
Etter kanoturen på dag to i ferien, hadde vi kjørt videre innover fjellet fra Nordseter til Hafjell. Her hadde vi tatt inn på Hafjell Hotel & Apartments Solsiden, som ligger oppe i lia ovenfor barnas eldorado Lilleputthammer og Hafjell Lekeland. Dette hadde vært et selvsagt stopp på dag tre i besøket!
Det fantastiske med Lilleputthammer er at alt i parken passer for små barn. Den er heller ikke for stor og er oversiktelig, og har mange deilige sitteplasser hvor man kan hvile seg mellom slagene. Dette var ungenes definitive favoritt-leke-plass på hele turen - anbefales på det varmeste. Se film fra lilleputthammer her:
http://www.youtube.com/watch?v=uXoyZq0niaw

Etter en lang dag i Lilleputthammer, hadde vi stappet slitne unger i bilen og kjørt videre nordover i dalen, før vi igjen klatret opp over tregrensen til Venabu Fjellhotell. Dette er et ujålete hotell, hvor det lønner seg ekstra å være gjest på en onsdag. Da serveres nemlig et tradisjonsrikt norsk matbord – som er noe av det beste vi har smakt av mat på lenge. Her jukses ikke med maten, og man får ekte, lokal mat – som smaker himmelsk.

På fjerde dagen hadde vi etter frokost på Venabu Fjellhotell ruslet ned til stallen, og blitt med ut på en ridetur. Utsikten mot Rondane er strålende, hestene snille og instruktørene dyktige. For de minste er det ridebane og flere ponnier å velge mellom – så her koste vi oss skikkelig!

Dag fem hadde vi kjørt enda nærmere Rondane, nemlig til Rondablikk høyfjellshotell – som har en spektakulær utsikt og en klok og hyggelig lama-dame. Her hadde vi vært med ut på en rusletur med lamaene, før vi hadde kjørt ned i dalen og ned til Sjoa for en skikkelig action-fylt opplevelse med Go Rafting. Her kan man både være med på en roligere familie-rafing, eller bli med på en villere tur nedover elva.

Etter rafteturen hadde vi satt oss i bilen og kjørt sørover i dalen igjen, hvor vi hadde overnattet på Gålå – stedet hvor Peer Gynt dukker opp hver sensommer. Her er det flere overnattingsmuligheter. En av de mest sjarmerende er setra til Rudi Gard, som ligger rett nedenfor setra hvor brunosten ble oppfunnet. Eller så kan man ta inn på Gålå høyfjellshotell, hvor man har flott utsyn til Gålå-vannet fra frokostbordet.

Dag seks hadde vi kjørt over fjellet fra Gålå på Peer Gynt-veien til Skeikampen og Thon Hotel Gausdal. Om sommeren er dette et junior-hotell, hvor det virkelig merkes at barna er i høysetet. Som et siste stopp på en syv dagers tur er dette et flott sted å avslutte ferien på. Og har man lyst kan man toppe det hele med spa – eller leie sykler for en treningsøkt i det store og varierte løypenettet utenfor hotelldøra.

På vei hjem igjen etter en uke i Gudbrandsdalen, kan man gjerne toppe det hele med et formiddagsbesøk på Aulestad for en litterær avslutning på besøket.

Da har man faktisk fått en uke med både vakker natur, byliv og kunst, matkultur, ridetur, rafting, lekeland, sykkeltur, spa og masse god mat. Slå den du!

Dag 14 fredag 2. juli Lilleputthammer – midt i smørøyet

2010-07-06T10:53:00.000-07:00

- Nå blir på en måte sirkelen sluttet, sier Linda idet familien ankommer Lilleputthammer, midt i Øyer. Etter vel et kvarters kjøring nordover fra Lillehammer, er vi midt i mekka hva angår barn og underholdning. – Hva mener du med sirkel, spør Lennart. To ukers ferie med unger som aldri sitter i ro, særlig ikke ved matbordet (som ofte er en treretters) har satt sine spor, da han ikke lenger går like energisk. – Ja, husker du ikke før vi dro hit, så lånte jeg ett par reiseberetninger på biblioteket om hvordan det var å reise i Gudbrandsdalen på slutten av 1800-tallet. – Ahja, svarer Lennart, som så vanlig er fordypet i en av sine Star Wars-bøker. – Dette er jo en tro kopi av Storgata i Lillehammer anno 1930, sier Linda entusiastisk og peker nedover en rekke med miniatyrhus. Liv og Luna er allerede i overveldende ekstase. En sinnstilstand de synes å ha vært i i to uker nå. Alle husene er historiske kopier og parken er spesiallaget for barn fra null til ti år – og på toppen av berg og dalbanen får vi en god utsikt over stedet:

- Det geniale med denne parken er at Liv kan løpe rundt og gjøre alt, sier Lennart i det han oppdager et eget tegneseriehus. – Tror du det går an å kjøpe disse bøkene, spør han. – Har vi mer hylleplass? I don’t think so, svarer Linda. Det viser seg rimelig kjapt at bøkene kan kjøpes. Og her snakker vi en av de store Donald-bøkene.

- Men hvor er Luna? Vi finner henne igjen i Storgata, på desperat jakt etter en dukke å ta bleie på:

Liv løper rundt og prøver alt i parken, både delfinbåt og nostalgisk karusell.

Før vi runder det av med en forestilling med Baker Mehlum, som oppklarer det store kaketyveret – og får kjærligheten med på kjøpet.

- Dette har vært litt av en ferie, sier Lennart i det vi sitter i bilen på vei hjem til Notodden. – Jeg vil tilbake til Lilleputthammer, roper Luna i baksetet. – Her, ta denne, sier Lennart og tryller frem en hel popcorn-pose, som gjør de neste tre milene til en fryd å kjøre. – Jeg mener, vi hadde aldri finni på så mye å gjøre sjøl, fortsetter Lennart. Linda nikker og svinger av riksvei fire og mot Brandbu. - Hvor skal vi nå, spør Liv fra baksetet. – Er det et nytt hotell? – Nei, nå skal vi hjem, svarer Linda. – Ååh, svares det fra begge barnesetene, tydelig skuffet. – Det blir litt av en overgang å komme hjem til pasta og de hjemmelagede knekkebrødene, sukker Lennart og drømmer allerede om en reprise på all den gode maten som ble servert. – Særlig Venabu fjellhotell, fortsetter Lennart og kjenner han allerede lengter tilbake til Venabufjellet. – Dream on baby, svarer Linda. – I morgen blir det salat til middag!

Vel hjemme synker vi utmattet ned i sengene. Da vi lukker øynene drømmer vi om:

Lennart: En våt drøm om Åstaelva. Denne gang uten fotograf i kanoen, slik at de virkelig sterke scenene kan utarte seg.

Linda. En våt drøm om Sjoa. Wooooaah!

Liv: Ubegrensede runder på Eventyrskipet i Hunderfossen.

Luna: Lamaen Vesle-Peer på Rondablikk som står og ser på henne med de mørke, uutgrunnelige øynene sine.

Hotell best i familie-test

2010-07-05T13:20:00.000-07:00

Når man er på reisefot over lengre tid, vet alle med små barn hvor viktig det er å bo på et hotell som fungerer. Her er derfor en vurdering av de syv overnattingsstedene vi lå på i vårt to uker lange opphold i Lillehammer-traktene. Hotellene er først og fremst vurdert etter hvor barnevennlige de er, og da ut i fra en småbarnfamilies perspektiv. Vi understreker at alle hotellene var supre, men når man skal velge blant de beste, så falt valget på følgende overnattingssteder:

1. plass Thon Hotel Gausdal

Dette var det eneste junior-hotellet vi var så heldige å besøke, og et sted som virkelig har forstått hvordan det er å reise med små barn. Da vi ankommer er det barna resepsjonisten henvender seg til, og det er en egen trapp opp til resepsjonen – kantet med ballonger. Ungene får nøkkel til rommet, hver sin ballong og en pose med tannbørste, drikkeglass, jo-jo og tegnesaker. Det er et stort lekerom med forskjellige leker myntet på barn i ulike aldere like ved resepsjonen. Men hvorfor er det ingen lekeplass ute?

Men det er i spisesalen Thon Hotel Gausdal virkelig glimter til. Her har de kommet på den geniale ideen å ha to langbord stappet fylt med leker, tegnesaker og togbane – slik at ungene kan leke mens foreldrene nyter maten. Til frokost har også ungene en egen barnebuffet, og servitørene tar på seg Mikke Mus-ører og spør om barna vil ha nystekte pannekaker eller sunn frukt-smoothie. Maten er av veldig god kvalitet, og hotellet serverer tre måltider om dagen – to av dem med desserter.

Vi bor også i en helt ny leilighet, romslig og moderne. På tv’n er det flere barnekanaler å velge mellom – noe som skal vise seg ikke å være en selvfølge. De har også en solid sykkelstall med nye sykler med barnesete, eller sykler med henger. Det er også barnesykler – og et supert sykkelterreng rett utenfor døren. Svømmebasseng. Absolutt best i test – og et sted hvor foreldre kan slappe av når man er på ferie mens ungene har det tipp topp.

2. Venabu fjellhotell

Dette var det hotellet vi besøkte med det mest umoderne interiøret – men med den beste maten. Mens de andre hotellene serverte eggerøre laget på pulver, var Venabu ”the real deal”. Hotellet ligger vakkert til med utsikt til Rondane Nasjonalpark, det er lite og hjemmekoselig – og drevet av folk du merker virkelig bryr seg om gjestene sine. Dette er altså stedet du drar til hvis du vil ha et personlig hotell, med hjemmelaget mat som utmerker seg. Det norske matbord, som serveres hver onsdag, anbefales særlig – og kan konkurrere med de beste oslorestaurantene hva gjelder smak. I stallen jobber det en gjeng med hyggelige hestejenter, som gjerne tar deg med på ridetur ut på fjellet. Rolige og fine ponnier, og Liv fikk grundig rideinstruksjon på bane av en både hyggelig og kunnskapsrik instruktør.

Her var både folk og mat ekte – og det er sånt man setter ekstra stor pris på.

3. Rondablikk høyfjellshotell

Her var vi så heldig å få tre store nyoppussede rom, hvor av to var romslige soverom – og ett var kjøkken og stue. Det å ha muligheten til å lage sin egen mat når man reiser med barn, er noe man setter stor pris på, og det hadde vi virkelig mulighet til her. Bare det å kunne lage seg en kopp te på kvelden, gjør at man får hjemmehygge med en gang. En merkelig ting er at ingen av stedene vi har vært på til nå har hatt NRK Super i kanaltilbudet sitt, men enten utenlandske kanaler med tegneserier eller kun voksenkanaler. Så er også tilfellet her.

Hotellet hadde ikke et eget lekerom for barn, men et stort tre utvendig som ungene kan klatre i, samt et klatre- og huskestativ.

Maten på hotellet er veldig god, og kokken utmerker seg ved å lage vegetar-vennlig mat til oss hver dag, med soyapølser til frokost. Det serveres tre måltider også her, med frokost klokken åtte til ti, lunsj klokken 14 som er en tre retters, samt middag klokken 19 – også en treretters. Men brødet var ikke noe å skryte av – da det på alle tre frokostene virket gammelt.

Rondablikk høyfjellshotell ligger vakkert til, rett ved inngangen til Rondane Nasjonalpark. Alle de utstoppede dyrene er kanskje ikke noe for dyreelskere å komme i gladstemning av, men dette kompenseres kraftig av lamadama Vibeke. Hun bor på Rondablikk sammen med sine to lamaer gjennom hele sommer-sesongen, og for en billig penge tar hun med seg turister på turer i fjellet – hvor lamaene bærer bagasjen. Hun tilfører hele hotellet en varm, personlig atmosfære – og er super med barn. En tur med lamadama er derfor obligatorisk hvis man er på Rondablikk! Vi hadde lyst til å ta henne med oss videre på ferien!

4. Rudi gard

Vi fikk gleden av å overnatte en natt på Rudi gards seter, som ligger i nærheten av Gålåvatnet. Her kunne vi gjerne vært lenger, da vi hadde en egen nybygd seterbu til disposisjon med muligheter til å lage mat. Veldig hyggelig vertskap, som virkelig brenner for det de holder på med.

5. Hafjell Hotel & Apartments

Her hadde vi en stor leilighet til disposisjon på Solsiden, med to soverom, stort bad med badstue – og en romslig stue/kjøkken. Om vinteren må dette være helt fantastisk, da leilighetene nesten ligger midt i skibakken. Fra kjøkkenvinduet ser vi gondolene gå opp bakken, med utforsyklister om bord. Flere andre gjester så vi hadde sykkelstativer på bilene, så dette er nok et sted som er perfekt for alle sykkel-våghalser. Vi fikk spise på buffeen på selve Hafjell Hotel, som serverte god veikromat. De hadde også forstått dette med barn og spising, og hadde både barne-buffet og eget lekerom – så ekstra pluss for det! Men barne-buffeten burde nok vært sett mer etter, da flere av rettene var helt inntørkede. Utenfor døren lokket også både Lilleputthammer, og et innendørs lekeland – så her er det gode muligheter til å ta ut ekstra energi hos småtassene.

6. Gålå høyfjellshotell

Her fikk vi gleden av å bo i en egen hytte, med fire soverom, badstue og stort kjøkken og stue. Selve hotellet var veldig fint, og nok mest beregnet på den godt voksne turist. Det var ingen leker i nærheten av spisestua, og vanskelig å få to små barn til å sitte stille gjennom en tre retters middag som serveres av hovmester. Et symbolsk lekerom i kjelleren med spartansk IKEA-innredning, og uten noen ordentlige leker – kun bamser.

7. Mølla hotell i Lillehammer

Dette er et hotell som passer best for voksne uten barn. Serverer kun frokost, og det er verken kjøleskap eller vannkoker på rommet – noe som er slitsomt når man har små barn. Da må man løpe ut i byen hver gang noen er tørste og sultne, og med en plassering i syvende etasje er dette et sted man trives bedre på som voksen uten barn. Da kan man også få gleden av den fantastiske baren i niende etasje, med utsikt til hele byen.

Det var heller ingen kanaler på tv som passet for små barn. Ekstra pluss for hyggelig personale, men likevel et hotell som nok passer bedre for voksne uten barn enn en familie på ferietur.

Video fra Åstaelva

2010-07-05T12:49:00.000-07:00

Her er videoen fra den nydelige kanoturen vår på Åstaelva:

Dag 13 torsdag 1.juli Trollet venter på oss i Hunderfossen

2010-07-01T13:07:00.000-07:00

Mellom grantre og furu sitter Hunderfosstrollet, og kikker stolt utover. Med sine 14 meter i høyden er han ingen liten kar.

– Se, pappa, der er enda flere troll, sier Liv og Luna. Det store Hunderfosstrollet er nemlig ikke alene om å trolle i parken. Det er 150 små og store troll til, og da har vi ikke regnet med våre to småtroll, som gjør seg klar for en dag helt utenom det vanlige. Vi starter med Ivo Caprinos Eventyrgrotte, som ligger under det store Hunderfosstrollet. –Se, der er jo Reveenka, sier Liv som nesten har slitt ut dvd-boksen hun fikk til jul med Ivo Caprinos samlede verker. – Og der er jo Kvitebjørn Kong Valemon, sier Lennart som ennå kan erindre Maria Bonnevies innsats i filmen for en del år siden.

Deretter følger turen til Il Tempo Gigante, som alle har gledet seg til helt siden vi startet. Den er et syn på 6,78 meter i lengden, veier tre tonn og inneholder en motor med 550 hestekrefter. Lennart er blank i øynene. – Toppfarten er høy og ukjent, leser han i bladet vi har med oss, og fantaserer om hvordan det ville være å sjekke ut det.

Neste stopp er deretter Eventyrslottet, hvor vi sitter i eventyrvogner som frakter oss rundt igjennom tablåer og scener fra norske eventyr.

– Det var en gang …, høres Toralv Maurstad over høytaleranlegget, mens Lakki Pattey står for musikken, som maner frem tusser og troll, og dyp mørk eventyrskog.

Det er nå på tide med litt mer action, og eventyrskipet er obligatorisk.

Vi slår deretter ut håret med radiobiler.

Før Liv får lappen på tunge kjøretøy:

Dette er en park spekket med nasjonalromantikk, eventyr og sagn – og hvor syv timers besøk virket som en. Og da var det fremdeles en rekke attraksjoner vi ikke hadde tatt.

Dag 12 onsdag 30. juni Mølla hotell og besøk på kunstutstilling

2010-07-01T12:48:00.000-07:00

Vi våkner opp i den romslige leiligheten vi har fått låne i tre netter på Hafjell Hotel og Apartments

http://www.hafjellhotel.com/no/nyheter/6966.html?Itemid=207
Vi pakker og drar fra Hafjell for denne gang. Liv og Luna ser lengselsfullt Lilleputthammer og Lekeland forsvinne i det blå i det vi svinger ut på E6 mot Lillehammer. Der venter fire overnattinger på Mølla hotell http://www.mollahotell.no/ før det er på tide med hjemreise.

Før de Olympiske Leker i 1994, var dette, ja nettopp, en mølle. Men da noen arkitekter fikk øye på mølla, og så at den var til salgs, så de straks muligheter – og rakk å bygge om kornmølla til hotell før åpningen av lekene i 1994. – Velkommen til oss, hilser hotellets direktør Liv Gun Gratzer, som også tar oss med på en rundtur i hotellet. Det viser seg at hun faktisk har arbeidet på Bolkesjø hotell for vel 20 år siden, før hun flyttet til Lillehammer. Da vi kommer inn på dobbeltrommet vi har fått, ligger varemerket til hotellet på putene: Et kornstrå pent pakket inn med sløyfe og bånd.

Det er deretter klart for et besøk på Lillehammer Kunstmuseum,
http://www.lillehammerartmuseum.com/, hvor direktør Svein Olav Hoff tar i mot oss og familien Visnes. Vi er deretter så heldige å få en privat omvisning på kunstmuseet, både i den faste utstillingen – og på sommerutstillingen om Erik Werenskiold og hans krets.

Luna ser ut på den japansk inspirerte hagen som går gjennom museet, designet av ”Snøhetta”.

Hele gjengen kikker nysgjerrig på bildet av Lillehammer i gamle dager.

Dag 11 tirsdag 29. juni Besøk på Jorekstad fritidsbad

2010-06-30T05:39:00.000-07:00

- Å bade er gøy, sier Luna som sammen med pappa, mamma og Liv er på Jorekstad fritidsbad i nærheten av Jørstadmoen. Her er det masse morsomt å velge mellom: Strømkanal, boblegrotte, vannsklier - og både inne og utebasseng.

Om sommeren er det ekstra stas å bade ute.

Liv prøver alle skliene - og er nesten umulig å få med seg tilbake til hotellet igjen.

Etter tre timers bading, både inne og ute, har vi svømmehud og er klare for å dra tilbake til Hafjell Hotel og Apartments, hvor vi er så heldige å bo. Her bor vi i en leilighet med utsikt til skibakken, som nå er ivrig traffikert av utfor-syklister. http://www.hafjellhotel.com/no/nyheter/6966.html?Itemid=207

Dag 10 mandag 28. juni Maihaugen

2010-06-29T00:07:00.000-07:00

I dag var vi på Maihaugen, som med sine 200 bygninger er litt av et museum å rekke over. Det hele startet i 1887, hvor Anders Sandvig begynte å samle på gamle bygninger. Liv og Luna er likevel mer opptatt av andungene som tøffer rundt i vannet.

Liv fikk innføring i gammelt seterliv og kunne godt tenke seg jobb som budeie.

Dag 9 Søndag 27. juni Kanotur på Åstaelva

2010-06-28T09:34:00.000-07:00

Overalt hvor man kjører i Gudbrandsdalen, er det setrer med sauer og kuer på vollen. Det er som om det kan poppe opp en budeie hvor som helst. Vi er på Nordseter, ikke langt fra Lillehammer, og heller enn en budeie dukker en glad danske opp. – Hei, jeg er Anders Friis, hilser han og tar oss i mot. – Det er jeg som skal ta dere med på kanotur. Er dere klare? Vi hopper inn i bilen hans, og inn bærer det på støvete fjellveier innover i fjellet. – Lyst på boller, spør Anders – og er som dansker flest ytterst opptatt av god mat og drikke. – Men hva gjør en danske på et aktivitetssenter langt til fjells, spør Linda og tygger på en nystekt bolle. – Det var onkelen min som startet opp, forteller Anders. – Også overtok min kone og jeg driften i 2004. – Så du er altså noe så sjeldent som en dansk ski-instruktør, spør Linda og gliser. – Jeg er vel mer daglig leder, ler Anders – som faktisk har 13-15 ansatte i vintersesongen. – Men nå skal dere padle, sier han og parkerer bilen. Vi drar kanoene ned til Åstaelva, som flyter dovent gjennom landskapet. – Dette er noe annet enn Sjoa, ja, ha ha ha, sier Linda. – Men det blir noen stryk lenger ned i elva, sier Anders og finner frem et kart. – Men ingen grunn til panikk!

Deretter henvender han seg til Liv og Luna. – Det er ikke lov til å stå eller bevege seg mye i kanoen, sier han. – Husk det er mamma og pappa som bestemmer. Liv og Luna stirrer mistroisk tilbake.

- Hah, hørte dere det, eller, sier Linda triumferende til Liv og Luna på vei ned i kanoen. – Det er vi voksne som bestemmer. – Det er det ikke det, så, svarer Liv. Før det hele utarter seg til en diskusjon om moderne barneoppdragelse, har Liv og Lennart kommet seg ut på vannet.

- Nå er vi akkurat som Brødrene Dal, sier Liv. – Ja og professors Drøvels hemmelighet, og dette blir da Elvegris, sier Lennart og klapper kanoen vennlig. – Og siden vi har vært på flott hotell i Gausdal, blir vel jeg Gaus Dal, humrer han videre. – Det eneste vi mangler nå er hattene, fastslår Lennart og tenker på de fiffige hattene til Gaus, Roms og Brumund Dal. I den andre kanoen, går fantasiene mer i Disney-retning. – Dette er akkurat som å være Pochahontas, sier Linda til Luna og nynner på ”Right round the riverbend”.

What I love most about rivers is:

You can't step in the same river twice

The water's always changing, always flowing

But people, I guess, can't live like that

We all must pay a price

To be safe, we lose our chance of ever knowing

What's around the riverbend

Waiting just around the riverbend

Langs elvekanten vokser fjellbekkeblom. Sola skinner fra skyfri himmel, men hvis det hadde regnet ville frøene til den gule soleieblomsten løsnet fra kapslene de ligger i og blitt skylt med regnet ut i vannet, hvor elva ville båret de nedover. – Det er derfor det er gule blomster langsetter hele elvebredden, forklarer Linda til Luna.

Etter en times padling, er vi fremme ved leirplassen, hvor det står en stor lavo.

- Ah, dette var bare digg, sier Linda til nista. Anders har sendt med oss grove surdeigs-rundstykker, smurt med mozarella, salat og tunfisk. På termosen er rykende varm kaffe. – Pappa, kan vi ikke sove her i natt, spør Liv og titter ut fra lavoen. – Ah, det hadde vært helt fantastisk, svarer Linda som har lest alle bøkene til Lars Monsen. – Vær så snill, sier Liv og tryller frem valpeøynene. – En annen gang, svarer pappa og klasker til en mygg på leggen.

Etter lunsj, padler vi videre nedover Åstaelva. Overalt rundt oss vaker det fisk. – Det var her vi skulle hatt med fiskestanga, sier Lennart. – Se, der er Anders, sier Linda og ser den hyggelige dansken vinke til oss fra land. – Har tida gått så fort, sier Lennart. Vi kikker forbløffet på klokka. Det har gått over tre timer. I noen korte timer har vi vært avskåret fra tiden – som i samfunnets ånd. Vi har ikke tenkt på noe annet enn neste padletak. Lyden fra vannet som drypper fra årene. En fugl som flyr over oss. En fisk som svømmer forbi kanoen. Så enkelt, så rent – så utforstyrret. Vi kjenner at vi ikke egentlig har lyst til å avslutte kanoturen, men padle forbi Anders og videre på Åstaelva. Likevel legger vi lydige til land – og ser med vemod tilbake på Åstaelva idet bilen tar oss med tilbake til sivilisasjonen.

Dag 8 lørdag 26 juni Kosedag på Rondablikk

2010-06-26T06:15:00.000-07:00

Vi våkner opp i hver vår dobbeltseng i den romslige leiligheten vi har fått. Nedenfor hotellet gresser et dusin hester fredsommelig, og Liv og Luna strekker på seg i senga. Det er lørdag, og ingenting annet enn å slappe av og kose seg står på programmet. Vi rusler ut i spisesalen, og passerer to rasende bjørner på veien. – Vet du hva man kaller små barn alene på tur på Svalbard, spør pappa. – Nei, svarer Liv. – Bamsemums! Vitsen er ingen umiddelbar suksess.

- Kan den bjørnen spise oss, spør Liv. – Nei, den er klin død, svarer pappa. – Det er ikke god rovdyrpolitikk at utstoppede bjørner alltid skal fremstilles med aggressivt kroppsspråk, sier mamma. – Hæ, svarer Liv. – Altså, bjørnen er egentlig snill, forenkler mamma. – Derfor burde man heller vist den frem som et vennligsinnet dyr, ingen blodtørstig menneskejeger. Siden dette er et tema Linda kan snakke lenge og vel om, beslutter pappa at vi raskt skal spise frokost ( - Så får vi stanset det rovdyrpolitiske foredraget for denne gangen). Her møter kokken opp i egen person med et fat med soyapølser. – Ah, fantastisk, tusen takk, smiler Linda. – Det kommer til å bli et sjokk å komme hjem igjen til pasta og tomatsaus, sier Lennart og refererer til både lunsj og middag på Rondablikk, som består av forrett, hovedrett og dessert. – Ja, er du gær’ern, svarer Linda og svelger en bit soyapølse. Etter fire kopper kaffe rusler vi en tur ut.

Deretter sjekker vi ut badebassenget.

Dag 7 fredag 25. juni Lamavandring og eventyrstund

2010-06-26T06:09:00.000-07:00

- Komme da, Vesle-Peer. Lamadama på Rondablikk høyfjellshotell, Vibeke Castberg Støren, leder lamaen Vesle-Peer (4) mykt mot gjerdet, hvor hun deretter finner frem kløven han skal bære. Litt lenger opp i skråningen, står storebroren til Vesle-Peer, Martin (7), og skuer stolt utover. Det lange ragget blåser i fjellvinden, og han ligner på en eiendommelig blanding mellom en sau og en kamel, med et lite snev av kenguru. – Martin er oppkalt etter filosofen Martin Heidegger, forteller Vibeke. - Det gjelder å oppleve nuet, å være tilstede her og nå. Og det er Martin flink til, sier hun og smiler. Med vante bevegelser saler hun opp kløv på Vesle-Peer, som kan bære rundt 50 kilo på ryggen.

Hver vår går Vibeke med lamaene sine på pilgrimsleden fra Trondheim, hvor de bor, og til Rondablikk. En tur som tar 15 dager, og hvor lamaene bærer alt av telt, klær og mat. – Det er en veldig flott gåtur, forteller Vibeke – som gjerne også tar med seg barnebarna på deler av turen. – Vil du leie Vesle-Peer, spør Vibeke Liv – som veldig gjerne vil prøve.

- Også må pappa også prøve, insisterer Liv.

Mens vi rusler i vei plukker Vibeke og Liv blomster de finner på setervollene. – Her har vi mure – og se der, peker Vibeke. – Der er jo både blålyng og harelabb. Vi tar en liten pause, og Vesle-Peer napper kresent på en einerbusk. – Har dere lyst til å høre et eventyr, spør Vibeke. Liv nikker med store øyner – og Vibeke begynner å fortelle om den gang hun var liten, og bodde på setra like ved Rondablikk sammen med mor, far og fem søsken. – Da var det en gang at setergutten Olav skulle passe på noen geitekillinger …

Vibeke viser seg fort å være en proff eventyrforteller, og får både store og små til å leve seg inn i eventyret. Hele sommeren og høsten igjennom bor hun og lamaene på Rondablikk, og tar med seg både små og store ut på tur, og det for en veldig billig penge. – Mamma, jeg vil også ha en lama, sier Liv. Pappa ser overraskende enig ut. – Dette er noe helt annet enn å gå på tur med ei bikkje som drar i båndet og markerer hele tida, sier han der Vesle-Peer følger majestetisk etter i leietauet. – Smil, sier Vibeke og tar et bilde av oss.

Dag 6 torsdag 24. juni Ridetur på Venabygdsfjellet

2010-06-26T04:54:00.000-07:00

Det dundrer i bakken når dølahesten Stjerna galopperer opp seterbakken. Drøye 800 kilo hest svever i et kort galoppsteg i lufta, før hun lander, sparker fra og kaster seg frem i et nytt galoppsteg. – Jiwha, roper Linda – dette er livet! Foran rir stallmester i Venabustallen, Benedicte Holager (24) på Ringo, og vi er kun tre i følget denne midtsommerdagen på fjellet. – Dette må være tidenes sommerjobb når man er hesteinteressert, sier Linda, som i et tidligere liv holdt på med travhester på Bolkesjø. – Absolutt, nikker Benedicte, som studerer medisin i Bergen og er hestejente om sommeren. Hun leder oss på stø hånd gjennom terrenget, som skifter fra åpne myrer til bølgende åskammer. Rondane nasjonalpark ligger sør for oss, med sine ennå hvitdekte tinder. Hestene går overraskende stødig gjennom bekker og vann (når man er vant til travhester, bruker man som regel å hoppe over bekker, enten med eller uten hest). I tillegg kan Benedicte mye om både natur og kulturhistorie. – Her rir vi på den gamle skyssveien, og nede i dalen her var det en skyss-stasjon, forteller hun og peker. For to hundre år siden var dette veien turistene kom, gjerne med hest og karjol.

I mellomtiden får Liv rideundervisning på shetlandsponnien Hurricane, på ridebanen rett ved Venabu fjellhotell. – Kjempegøy, sier Liv og får til og med hoppe over et lite kryss, ri zikk zakk og galoppere. Pappa tar ivrig film – og vi kommer til å legge ut en video av dette om en ukes tid på bloggen – så følg med. – Men nå må vi nesten videre til neste stopp, jenter, sier Lennart. Vi setter oss i bilen og kjører videre til Rondablikk høyfjellshotell.

Dag 5 Onsdag 23. juni St. Hans-feiring på Venabu

2010-06-25T12:09:00.000-07:00

Solen glitrer med sin tilstedeværelse på denne midtsommerdagen, hvor vi er 932 meter over havet. – Sjekk ut den utsikten, sier Lennart og speider ut over fjellviddene som åpenbarer seg for oss. Vi er fremme ved Venabu fjellhotell, knappe 15 kilometer fra E6 nede i dalen – som virker som en helt annen verden her vi står på fjellplatået og speider mot Rondane. Snøen ligger ennå som hvite flekker i horisonten, og de grønne, stive bladene på dvergbjørka har akkurat foldet seg ut. Vi går inn på hotellet, og på rommet står en overraskelse. – Se her, sier Luna og peker på en fruktkurv med twist og et postkort fra Venabu. ”Vi ønsker dere hjertelig velkommen og ønsker dere et trivelig opphold. Hilsen familen Tvete og personalet.” – Oi, så hyggelig, sier Linda. Ungene har allerede munnen full av twist. Vi har ikke den fjerneste anelse om hva som venter oss oppe i matsalen i andre etasje. Hadde vi visst det, hadde vi ikke spist en eneste matbit siden vi satt ved frokostbordet på Gålå tidligere på dagen. Oppe ved spisesalen står vertskapet, Lars og Halldis Tvete, og håndhilser på alle gjestene.

- Velkommen til St.Hans, sier de og smiler. De virker forbløffende nyforelsket, og har et smittende humør. – Nå skal dere få smake på vår spesialitet, forteller de oss. – Vi fant nemlig raskt ut at utenlandske turister sjeldent får servert tradisjonell norsk mat, forteller Halldis. – Derfor bestemte vi oss for å lage et norsk matbord hver onsdag – og her får dere smake hva vi serverer, sier hun og peker mot bordene. – Da gjenstår det bare å si hjertelig velkommen til alle, avslutter Halldis og hele den tettpakkede spisesalen reiser seg opp for å forsyne seg. – Det er skikkelig vanskelig å bestemme seg for hvor man skal begynne, sier Lennart. Som eneste medlemmet i vegetarianerfamilien, hender det han skeier ut med en kjøttbit (med den dårlige unnskyldningen om at menn trenger mer proteiner).

– Hmm, skal jeg velge gravet elgkjøtt, varmrøkt reisdyrslår, roastbiff av okse eller elg, viltpostein med rognebærgele – eller rett og slett gå for spekemat? På den andre siden, hvor fisken er, kryr det også av ulike retter. Det er gravet laks, ørret og sik, rakefisk, varmrøkt ørret og sild.

- Mamma, jeg vil ha rømmegrøt, sier Liv mens Luna går for stekt hardangerørret med rømmesaus. Da vi setter oss ned for å spise, senker stillheten seg over bordet. – Dette er ekte saker, sier Linda som spiser løkpai. Det knaser i paibunnen, som er sprø også i bunnen. – Det er nesten umulig å få til, sier Linda som også er glad i å lage pai. – Her er det ikke blitt jukset i en eneste sving, fastslår hun.

– Det samme kan sies her, mumler Lennart med munnen full av eggerøre og spekemat. – Mens eggerøren på de andre hotellene har vært laget av pulver, er dette ekte vare. Linda kaster seg glupsk over rømmegrøten. En rett som ofte kan bli tung og feit. – Umm, dette var den beste rømmegrøten jeg har smakt noensinne! Den er lettere i konsistensen, ikke fettete – og smaken er himmelsk! Den er både syrlig, søt og fyldig – og får tankene til å vandre til sommerturer i fjellet med engsyre mellom tenna. - Dette er i allefall en ekte matopplevelse, fastslår Linda og Lennart, og leker for øyeblikket matanmeldere i en hovedstadsavis. – Og flatbrødet er ikke slikt du får kjøpt på butikken, fastslår Lennart. Han holder det opp mot lyset, og det er like tynt som papir – og smaker ikke som det, slik som noen fabrikkbakte typer gjør. – Umm, sier Lennart og beklager det faktum at han begynner å bli mett. – På tide med dessert, kjære? Dessertbordet er en fest i seg selv. Øverst troner varme akevittmulter med vaniljeis, flankert av bygg-grynskrem med jordbærsaus.

– Dette er en ny dessert for meg, så den prøver jeg, sier Linda. – Jordbærsausen er som alt annet ekte vare, sier hun og himler med øynene. Den er søtet forsiktig, og gir en frisk kontrast til bygg-grynene i kremen. – Dette var også digg, sier Lennart som hogger innpå akevittmultene. Liv går for rømmevafler, og Luna smaker på tyttebærfromasjen. – Så mett har jeg ikke vært på lenge, sukker Lennart fornøyd, men klarer likevel en ny runde med blåbærkake.

Linda gir seg ikke ennå, og avslutter måltidet med en symfoni med norske oster: Chevre fra Haukeli, som er en favoritt, Heidalsost og Huldreost – som smaker som mørk brunost.

Forspiste og lykkelige sitter vi utslåtte ved matbordet, og konstanterer at dette var noe utenom det vanlige. Og til alt hell leker Liv og Luna harmoniske med dokke. Sukk – fullkommen lykke. Helt til Luna peker på magen til mamma og nærmest roper ut: - Mamma har baby i magen! – Hysj, Luna! Linda forsøker forgjeves å holde inn magen, men uten nevneverdig hell, siden et helt norsk matbord befinner seg inni der. – Ingen baby her, forsøker hun å smile tilbake (men i morgen venter lang løpetur – ingen tvil om det!).

Kvelden legger seg rundt oss som et varmt ullteppe, som luner i fjellkvelden. Nede ved vannet brenner et stort St.Hans-båt, og på vollen synger og danser leikaringen fra Venebu. Bunadene svaier i dansen, og det er lett å se for seg hvordan dansen gikk på setervollen i gamle dager.

Kvelden går mot natt, og Luna sovner i armene til Linda i varmen fra bålet.

Dag 5 Onsdag 23. juni Fiske på Gålåvatnet

2010-06-25T07:49:00.000-07:00

Sola skinner inn gjennom de mørkvevde gardinene i en liten strime, og det er helt stille i hytta vi låner. Kun lyden av bjellesau som beiter på vollen ned mot Gålå Høyfjellshotell kan høres, samt ett og annet brek fra en lamunge.

Vi spaserer ned til hotellet for frokost, og spiser økologisk fisk fra Gålåvatnet på brødskiva. – Kommer den fisken fra det vannet der nede, spør Liv og peker på vannet som ligger og blinker i sola nedenfor hotellet. – Stemmer det, svarer pappa som er på tredje kaffekoppen ( det krever et visst koffein-inntak for å holde følge med jentejuntaen). – Og vet du hva, topper mamma. – Etter frokost skal vi ned å fiske i det vannet – høres ikke det gøy ut? Liv nikker forventningsfullt på hodet mens Luna skuler noe skeptisk ned mot vannet. Vi sjekker ut av det svanemerkede hotellet, med en hotelldirektør som er mer enn normalt opptatt av å være miljøvennlig. - Og det er jo skikkelig bra, siden vi ikke har lyst på dårlig miljøsamvittighet for ferien våres, sier Linda. – Men da burde vi jo strengt tatt syklet, ikke kjørt bil, repliserer Lennart i det vi setter oss inn i bilen, vinker farvel til Gålå Høyfjellshotell og begir oss ut i båt.

- Men vi ror i allefall, sier Linda. – Han ror, sier Lennart og nikker mot vår guide Jon-Christer Skogsrud som er aktivitetsleder på Gålå Høyfjellshotell. Med solide åretak fosser det utover Gålåvatnet, og Lennart og Liv svinger hver sin fiskestang. Luna ser veldig skeptisk ut. – Ikke kult, sier hun og tviholder seg fast i redningsvesten.

Jon-Christer, som viser seg å være et naturtalent med barn, har et ess i ermet. – Har du lyst til å se på noe hemmelig i en dam? – Jaaa, hyler både Liv og Luna. Guiden våres, som også viser seg å være både raftinginstruktør og utfor-syklist, og kjører ned Valsfjelltoppen på 2 minutter og 50 sekunder, tar dermed med seg jentejuntaen bort til en liten dam. – Se der, sier han. – Rumpetroll, hyler jentene i kor.

Da Jon-Christer i tillegg tryller frem en bøtte, og en håv – er lykken nådd. Mamma og pappa kan trygt trekke seg tilbake til bakgrunnen. – Hmm, en sånn barnevakt hadde vært kjekt og hatt med på ferien, sier Linda. – Tror neppe det blir aktuelt, repliserer Lennart tørt. – Come on girls, sier han og blunker lurt. – Nå skal vi videre til St. Hans-feiring på Venabu.

Dag 4 tirsdag 22. juni Villmarken kaller

2010-06-24T13:42:00.000-07:00

Det iskalde vannet i Sjoa slår inn mot kanten av elva. Det er ikke et vennlig klask, men et brutalt og kaldt slag. Det er rett før jeg skal ut i vannet. Vannet haster forbi meg, har dårlig tid på sin vei fra Gjende og ned i Gudbrandsdalslågen. Mens det i Gjende ligger stille og har en smaragdgrønn farge som får fotturistene til å gispe henført og gripe etter fotoapparatet, er det skummende hvitt av raseri lenger ned i dalen. Vannet hveser og freser på sin ferd gjennom trange fjellskråninger, før det roer seg ned der elvefaret åpner seg opp. – Time to go, sier den amerikanske guiden, Will Hartman (27) fra Go Rafting.

Han er en av rundt 60-70 som jobber med rafting i Sjoa, og av disse er det vel 27 ulike nasjonaliteter. – Hva føler du nå, Linda, spør fotografen som henger på slep. – Eh…. (Herregud, jeg er for ung til å dø!) – Dette blir kjempespennende, gleder meg masse, glipper det ut av meg – og jeg forstår hvordan det er å være sportshelt rett før et mesterskap. Sammen med Oddgeir og en gjeng fra Vestlandet setter vi oss oppi den blå raftingflåten. (Det skal vise seg at denne gjengen er langt mer risikosøkende enn det man kanskje skulle tro). Vi entrer elva. Jeg sitter foran i flåten. – Forward, forward, hyler Will.

Vi padler fremover som for livet. – Right back, kommanderer han og høyre siden fossror tilbake. – Get down, get down – og hele gjengen setter seg ned i flåten. Så vipper han flåten, og alle ligger i vannet. Jeg gisper idet den iskalde omfavnelsen fra ishvite topper i Jotunheimen trenger seg inn under våtdrakten. Den smørblide vestlendingen drar meg inn igjen i flåten. Det er nå moroa begynner.

Vi er nå kommet til det punktet i Sjoa som Will karakteriserer som ”the o’shit area”. Vi overlever ”The Golf Stream” og ”The Devils Arm” (jeg er på dette tidspunktet utslitt av å hyle og stemmebåndet truer med å ryke). Det er når vi kommer til ”Bye bye baby” det skjer. Vannet buldrer mot båten og presser seg mot oss som en kald vegg, og der – hyyyyyl, menn over bord! I løpet av ett par sekunder blir den koselige vestlendingen og sønnen hans røsket med av Sjoa, som om de var kongler – og der ligger de og flyter, langt nedenfor oss andre. - Hyyyyl! I hodet kommer Wills insisterende advarsel før vi gikk om bord i flåtene: - Uansett hva som skjer når du faller ut i vannet: Hold beina opp. Hvis de kommer i klem under noen av steinene i vannet, kan ingen redde deg.

Når vi kort tid etterpå plukker opp gutta, ler de og ser strålende fornøyde ut. – Kjempekjekt, sier faren og gliser. Resten av turen går derfor alle gutta på flåten aktivt inn for at vi skal kantre. I en kort stund roer elva seg ned, som for å ta et dypt pust før det braker løs igjen. På venstre side av elva har noen hengt opp et enslig skilt: ”Villmarken kaller”. Siden guiden våres ligner litt på Chris McCandless i boka av journalisten Jon Krakauer og filmen ”Into the Wild”, tenker jeg på den scenen hvor Chris rafter på Colerado River i Grand Canyon. For dere som ikke har lest boka, så er dette altså den sanne historien om Chris som forlater studier og familie, for å leve et liv nærere naturen. Hans filosofi var; "The core of mans' spirit comes from new experiences” – og jeg tar ett nytt åndedrag, og nyter det neste kastet flåten gjør i vannet. Flåten skyter ny fart, og vi presses inn i en trang canyon – hvor vannet dundrer mot fjellveggen. Jeg titter opp på hver side; det er et nytt perspektiv å se naturen fra vannet som sparker under oss. Dette er jo faktisk kjempegøy!

"There is pleasure in the pathless woods,

There is rapture on the lonely shore,

There is society where none intrudes,

By the deep sea and the music in its roar;

I love not man the less, but Nature more."

— Lord Byron

(Alle raftingbilder tatt av http://www.gorafting.no/)

Se film fra turen her:

I mellomtiden drar resten av familien Visnes på familierafting - og har det kjempemorsomt:

http://www.youtube.com/watch?v=pe7Dp8OkXJo

Stein Erik Gaustad er en av Norges nestorer i raftingmiljøet, og driver Go Rafting sammen med sin kjære, Kristin Baardvik.

Da han kom til Sjoa i 2003, visste han ikke at han både skulle treffe den store kjærligheten, kjøpe en nedlagt skole og få to sønner. Kristin viser oss rundt på skolehuset, som de har pusset opp til å bli en kul base for raftingdeltagerne. Hvert rom er innredet etter en verdensdel. – Her har vi Afrika-rommet, forteller Kristin og viser frem et rom med en rødoransje farge som leder tankene til afrikansk jord. – Siden dette var en gammel skole, har vi tatt vare på de gamle karta – som henger til dekorasjon på hvert sitt rom, forteller hun. Liv sjekker ut stigen opp til køyesenga.

På trykk i Telen

2010-06-21T12:22:00.000-07:00

I dag ringte tante fra Bolkesjø og sa at det var et bilde av oss i Telen i dag, mandag:

http://www.telen.no/kultur/fikk-drommeferie-1.5397629

Dag 3 mandag 21. juni - hvor vi smører oss inn i spirulinaalger

2010-06-21T11:54:00.000-07:00

Dette er dagen da vår tunge plikt er å gå på spa. – Huff og huff, sier Lennart. – Hvordan skal vi orke massasje med lindrende oljer, behagelig bakgrunnsmusikk og ungefri i hele to timer? For og utforske området litt mer før vi skal på spa på Thon Hotel Skeikampen, får vi låne sykler. Med Liv og Luna bakpå hver sin sykkel, suser vi av gårde innover en fjellvei hvor sauene lunter bedagelig i vei.

- Dette er livet, sier Linda og er i sitt stille sinn litt misunnelig på tenåringene som senere i sommer skal på terrengsykkelskole på Thon Hotel Gausdal med selveste Gunn Rita Dahle. Sykkeldronningen fra Stavanger. Etter en rundtur i området, er tiden kommet for at vi må gjøre en innsats på spa. Her tar hud- og kroppsterapeut Mari Hovdhaugen imot oss. – Legg deg ned her, kommanderer hun og viser veg forbi flere badekulper og inn i et eget rom. Der lukker hun døren. Da Lennart kommer ut igjen, 80 minutter senere, har han et døsig blikk som lett kan forveksles med et annet type blikk. – Ah, dette må vi prøve hjemme, sier han. Mari avslører hemmeligheten. – Peelende saltskrubb, ansiktsmassasje med trykkpunkter – samt massasje av føtter, rygg, hodebunn og nakke. Lennart himler med øynene.

Deretter er det Linda sin tur, med ansiktsrens og massasje. – Også tar du med denne, blunker Mari og overrekker en liten, blå flaske. – Den gir energi og overskudd i syv dager, lover hun. – Hæ? Hva er dette egentlig, under Linda ( - Herregud, hva hvis politiet tar meg med dette? Er dette hemmeligheten til oslofiffen som fikser både karriere, barn og Birkentrening?) – Det er rein C-vitamin olje, sprudler Mari og garanterer at det virker. – Bare smør det inn i ansiktet hver kveld i syv dager, formaner hun. Dette vil nå bli utprøvd.

Følg med videre! I morgen pakker vi sekken og drar fra Gausdal og til Sjoa, hvor Linda frivillig skal kaste seg ut i det iskalde, virvlende fjellvannet. Vil hun få krampe eller panikk? Følg med videre 

Dag 2 Søndag 20. juni. En dag i litteraturens tegn

2010-06-21T09:19:00.000-07:00

Da Henrik Ibsen skrev Peer Gynt i 1867, visste han ikke at diktereposet skulle prege en hel fjelldal, ei heller at det skulle bli det mest kjente norske teaterstykke gjennom tidene. Da vi kjører på Peer Gynt veien fra Gålå mot Skeikampen, vandrer tankene tilbake til skoledagene – da det dramatiske diktet sto på pensum. Historien om storløgneren Peer Gynt, som både drikker og rir på reinsbukk vekkes hvert år til live ved vannet vi kjører forbi; Gålåvannet. Her flyter tonene av Solveigs sang utover vannet, og Edvard Griegs musikk akkompagnerer speilbildet av Rondane i vannet. Nå kjører vi på fjellveien som bærer hans navn, og stanser ved veiens høyeste punkt: Listulhøgda som ligger 1068 meter over havet. Overalt hvor vi snur oss er det fjell og vidde. Vi ser Jotunheimen i nordvest, Rondane i nord og Skreiafjella i sørøst. I et svimlende øyeblikk føler man seg nærmest beruset over utsynet. Vi blir små blant de mektige tinder, og livet settes i perspektiv. Et visdomsord av dikteren Hans Børli sniker seg frem fra hukommelsen: ”Å flytt deg nærmare inn til meg her på kjøkkentrammen! Den er så svimlende kort den stund vi mennesker er sammen.” Vi setter oss nærmere hverandre i bilen og kjører videre i taushet.

Vi legger oss inn på sanatorium

Vi fortsetter kjøreturen og etter vel tre mils kjøring, er vi fremme på Thon Hotel i Gausdal, som ligger ved foten av Skeikanten over tusen meter over havet. – Ja, da sjekker vi omsider inn på sanatorium, sier Lennart og smiler som Jack Nicholson i Gjøkeredet. – Ja, jeg er forbløffet over at vi har ikke har blitt tvangsinnlagt før nå, repliserer Linda. Det viser seg snart at det ikke er snakk om nervesanatorium, men et helsebringende høyfjells-sanatorium. Nærmere bestemt Norges eldste på området, åpnet i 1876 for bytrøtt overklasse som ble fraktet opp hit med hest og karjol fra Kristiania. Etter en titt på hotellets hjemmeside, viser det seg at vi bor i historiske omgivelser.Det var hit Reichskommissar Terboven dro for rekreasjon. Historien beretter at mens verden var i krig, satt Terboven i sitt badekar på hotellet i Gausdal og lekte med badeender. En gang ble til og med en egen ordonnans sendt opp for å hente endene en gang han hadde glemt dem. Dessverre brant hele hotellet ned i 1944, og med det også badekaret som Terboven lekte med badeender i. Vi spoler raskt frem i tid igjen, da vi går inn i resepsjonen. - Velkommen, hilser Anne-Lene bak skranken, og henvender seg til Liv og Luna, som for anledningen har klatret opp på en rød trapp til resepsjonsdesken. Øynene holder deretter på å falle ut av jentejuntaen når de blir overrakt hver sin romnøkkel. – Er den til meg, spør Liv, nærmest sjokkert over å bli tiltrodd et så ærefult oppdrag i en alder av fem og et halvt år. – Det er det, blunker Anne-Lene og topper førsteinntrykket med å overrekke en gavepose hver til ungene, samt hver deres røde ballong.

De kongelige og oss

– Nå skal dere bare slappe av, formaner Anne-Lene oss – og gir oss to ark med den lovende overskriften ”Spa Meny”. - Det må være slik det er å være kjendis eller kongelig, mumler Lennart i det vi setter oss godt til rette for å studere menyen nærmere. Siden dette er høyfjellshotellet hvor de kongelige faktisk foretrekker å feriere om vinteren, er Lennart nærmere sannheten enn han aner. Dronning Margrethe sa engang ”Jeg tabte mit hjerte med et stort plask. Det må ligge der oppe endnu,” om sin første tur på ski Skeikampen rundt. Også kongelige fra Sverige og Norge har gjestet Skei, og under vinterlekene i 1994 bodde det svenske kongeparet på Gausdal. – Og nå bor vi her, knegger Linda fornøyd og fokuserer på spa-menyen. – Hva med å bli pakket inn i leire eller spirulinaalger, leser Linda. – Tja, selv holder jeg en knapp på fotbad med frisk eukalyptus, svarer Lennart. – Eller hva med en massasje med aromaoljer, spør Linda. – Den lover ny kraft og energi, hvilket ikke er det dummeste når man ferierer med jentejuntaen. – Riktig det, nikker Lennart – som allerede har begynt å dagdrømme om jacuzzi, kaldkulp og steambadstue. – Vel, jeg tror uansett jeg lander på ”Gentlemens Treat”, sier Lennart. – En kraftig behandling med tyrkisk saltskrubb, dyp halvkroppsmassasje og en finish med ansikts- og hodebunnsmassasje. Han sukker himmelfallen. – Jeg tror jeg kan venne meg til dette livet, konstaterer han smilende. – Jepp, dette er noe annet enn telt-turene vi er vant til, nikker Linda som har bestemt seg for en luksus ansiktsbehandling. Vi bestiller morgendagens spa, og hopper inn i bilen – klar for et besøk på Aulestad på Follebu i Gausdal kommune.

På besøk hos Bjørnen

Når man er tre år er det ikke like lett å forstå forskjellen på en bjørn og en Bjørnstjerne. Luna blir derfor kraftig skuffet når det viser seg at det ikke er tegn til bjørn inne på Aulestad. Vi står sammen med en gruppe andre besøkende inne i dagligstuen til Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson, og er midt inne i et foredrag om det grønne veggtapetet fra England da Liv spør. – Er dette veldig viktig mamma? – Lille vennen, i år er det jo hundre år siden den store dikteren døde i Paris, hvisker mamma. Det at Bjørnstjerne ble fraktet hjem på panserskipet ”Norge”, «seilende til hjemlandet, med ansiktet vendt mot Norge», ser ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på femåringen. – Jeg vil ha is, proklamerer hun til alles munterhet, og guiden svarer at Bjørnstjerne elsket barn. Selv hadde han jo fire, og flere barnebarn. – Og Bjørnstjerne elsket å samle venner og familie til hyggelig lag rundt spisebordet, fortsetter guiden og tar oss med inn til spiserommet på Aulestad. Her lå Karoline på gulvet og instruerte de lokale håndverkerne i hvordan listene i taket skulle være. Hele rommet er malt i en lys grønnfarge, og er dekorert med sølv og tynt porselensservice og man kan levende se for seg hvordan det var for over hundre år siden, da Bjørnstjerne inviterte til fest:

I museumsbutikken oppdager vi faktisk at man kan kjøpe champagneglass laget etter Bjørnsons egne. I dag er museet totalrestaurert, og ble høytidelig gjenåpnet av dronningen tidligere i vår. På veien tilbake til hotellet sitter Luna og nynner i baksetet. – Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem. Furet eh … sauen prompa, la lalalaa. – Vet du hvem som har funnet på den teksten der, da, spør pappa (han er jo tross alt lærer). – Nei, svarer Luna. – Jeg vet det, sier Liv. – Det er Bjørnstjerne det!

Dag 1: Lørdag 19. juni - Vi kommer frem!

2010-06-21T00:28:00.000-07:00

- Pappa! Er vi ikke fremme snart? I baksetet vrir tre og femåringen seg som utålmodige larver, og vi har ennå ikke passert fylkesgrensa til Oppland. – Nei, det er nok en stund igjen, svarer pappa – som for lengst har oppgitt ethvert forsøk på å være pedagogisk eller diplomatisk. (I starten svarte han utfyllende om antall mil igjen til Lillehammer, og sammenlignet dette i tid med kjente parabler som barnefilmer eller gjøremål). – Men vi vil til Lillehammer – NÅÅÅ! Pappa konstaterer i sitt stille sinn at mors drøm om bilferie i USA ikke blir aktuelt før om 15 år – minst! Jentejuntaen i baksetet er på sin side overforet med morsomme historier om Lillehammer og Gudbrandsdalen, og forventer troll, eventyr og spenning straks vi kjører inn i byen. – Og det får dere nå, sier mamma i det vi parkerer bilen ved togstasjonen på Lillehammer. På mobilen har det tikket inn en melding om filming. Sukkerhøye (for å få stanse den verste masingen investerte vi i en pose sitronkarameller, som ga glimrende utbytte i hele 46 kilometer med konsentrert mumsing i baksetet) kravlet vi ut i Lillehammer-gatene, hvor det faktisk var Lillehammer-dagene.

Spretne Eleixia-damer demonstrerte zumba i gata ( - Ja, ja, Lennart – trekk til deg øya nå! Det er helt vanlig å riste på puppene i zumba!). Det var marked med hjortepølser, urtete, ost og andre lokale delikatesser – og det var vind.

– Litt friskt i dag, sa Marit fra Visit Lillehammer i det et nytt vindkast tok tak. Lille Luna lignet bestemor skogmus akkurat rett før hun blir blåst i vei med sin lille paraply. – La oss spise, sa Marit som deretter geleidet oss til noe som lignet en kafé i et lysthus, i byens park. Det skulle raskt vise seg at det å få ungene til å sitte stille og spise veloppdragent, var like enkelt som å få ville mustanger til å delta i O L i dressurridning.

Etter en utmerket lunsj, helt i vegetarianerfamiliens smak med spinat- og linsesuppe, var tiden inne til å kjøre opp til Rudi gard i Sør Fron, en times tid lenger nord i dalen. – Ah, dere kan bare glede dere, sa barnehagelederen hjemme på Notodden da vi fortalte hvor vi skulle, som hadde vært der mange ganger. Og vi ble ikke skuffet! I det vi gikk inn på tunet på Rudi gard fløy tankene umiddelbart til middelalderens Gudbrandsdal, hvor Kristin Lavransdatter kunne titte frem fra de tjærebeisede hushjørnene hvert øyeblikk. Men er det ikke henne som kommer der, ut fra døra i låven? Mor føler bakken svaie et lite sekund (aldri mer drikke så mye kaffe og kjøre så langt i bil på en dag!). – Hei, jeg er Ragnhild, sier ungjenta med lys flette og stakk. Ikke Kristin?, tenker mor, som summer seg kjapt og spoler med et kjempehopp frem til 2010. – Velkommen til gards, forsetter hun og viser oss rundt. (Bilde av Ragnhild og Luna)

Inne i det ombygde fjøset venter et livlig lag, samt Øystein og Nina Rudi – ekteparet bak kulturoasen Rudi gård. (På bildet hilser Lennart på Øystein Rudi)

Vi blir vennlig eskortert til en inngjerdet kalvebinge, hvor det er dekket opp med duk på bordet og syriner som lukter godt. – Ah, genialt sier mor, da hun oppdager at hele bordet er inngjerdet. – Nå går det jo an å få ungene til å sitte ferdig å spise, før de stikker av til andre ting! Etter et herlig måltid rusler vi ut på tunet, hvor geitene danser på gårdstaket (se bilde). Nina tilbyr seg å eskortere oss opp til Rudisetra oppe ved det berømte Gålå: Stedet hvor Peer Gynt våkner til liv hver midtsommer. Det bærer ned i dalen igjen, og opp på andre siden. Vi klatrer høyere og høyere med bilen, til vi deler veien med forbløffende godt trafikk-opplyste kyr. (- Vi holder til høyre, jenter, inn på rekke, møø). Det sto ikke like godt til med trafikk-kunnskapen hos sauene. Inne på en grusvei åpenbarer Seter-drømmen seg: En setervoll med skigard rundt, og med en praktfull utsikt over dalen.

– Og se der oppe, peker Nina og vi lar blikket vandre opp lia, hvor en fjellgård klorer seg fast (se bilde). – Det var der oppe brunosten ble oppfunnet, forteller hun.

Med levende ord maler hun frem sommeren hvor budeia eksperimenterer med geitemelka, og oppdager brunostens hemmeligheter. - En oppdagelse hun for øvrig fikk Kongens fortjenestemedalje for, opplyser Nina. – Vel forunt, svarer vi som spiser brunost hver dag. Inne i seterbua omslutter de sterke tømmerveggene oss og beskytter oss mot den kalde vinden, og Nina har fyrt på peisen for oss. Vi føler oss mette, trøtte – og veldig takknemlige for at nettopp vi ble valgt til ”Drømmeferien”.

Så langt har vi møtt mange mennesker som virkelig har anstrengt seg for å gjøre dette til en spesiell og minneverdig ferie for oss. Småtrollene pakkes inn i rødrutet sengetøy, vi synger om trollemor – og føler oss merkelig hjemme. Når ungene sover, høres ingenting annet enn sakte pust – og lyden av sommerfjellet som sover en kort og hektisk natt. Det siste vi tenker før vi sovner er: Linda: Hvor deilig det ville være med en hel sommer som budeie. Lennart: Hvor deilig det ville være med en budeie. Så tar natten oss.

Rudi gard

2010-06-18T03:52:00.000-07:00

Første stopp i Gudbrandsdalen blir på Rudi gard i Sør Fron - www.rudigard.no

På denne gården med aner tilbake til 1300-tallet, skal vi få gleden av å tilbringe første natt i "Drømmeferien". I dag er gården familiedrevet, og en kjapp titt på hjemmesiden røper at dette er mer enn en vanlig gård. Øystein Rudi og familien hans har omgjort den til en kulturbase for området, med et festivalprogram som gjør at en har lyst til å flytte inn der for hele sommeren. Se bare her: http://www.rudigard.no/images/stories/program/rudi_gard_laavende_saker_2010.pdf
Liv og Luna ville nok gjerne fått med seg Fantorangen, og vi voksne hadde gjerne fått med oss både Arve Tellefsen og mye annet.

Til gården hører også en seter, som ligger på Vallen - like ved Gålå, kjent for Peer Gynt-spillet. Setra var i bruk helt frem til for femti år siden, men har i dag blitt restaurert - og mulig å leie seg inn på.

At det blomstrer i kulturlivet i Gudbrandsdalen er det liten tvil om, se bare www.gardmillom.no De siste to helgene i juli og ukene i mellom disse inviterer ni gårder fra Gausdal i sør til Dovre i nord til ulike opplevelser.

Men nå må vi starte å pakke :))

Turist i Gudbrandsdalen før og nå

2010-06-17T11:48:00.000-07:00

Vi søker på nettet, hmm - hva er den raskeste veien til Lillehammer fra Notodden? Søket viser at det er 245,7 km og estimert kjøretid er 3,5 timer. Vi setter kun av formiddagen til reisen, en reise som man for ett par hundre år siden ville brukt flere dager på. Og kanskje behøvd en egen reiseguide? I "Praktisk Lommereiserute fra Christiania til Lillehammer" fra 1840 beskrives veiene, og gjerne også behovet for reservehester. Ett par britiske herremenn på vei mot Lillehammer ble lite imponerte over veistandarden: "Denne veien gjennom Gudbrandsdalen, Norges fornemeste vei mot nord, er efter engelske begreper egnet til å kalle på smilet." (2007:38)Selv om blant annet Gjelet ved Rosten imponerer turistene. Oppover dalen vokser skysstasjonene fram for å frakte turistene, og karjolene dras etter travende hestebein oppover dalen. I dag kommer vi med bil - men ut på hest skal vi i løpet av oppholdet.

I mellomtiden er det ganske så underholdende å lese Arne Flatmoens bok "Turist i Gudbrandsdalen på 1800-tallet" - som innbyr til mange interessante refleksjoner omkring det å være turist i Gudbrandsdalen før - og nå.

Mer følger :))

Vi starter ferien med Lillehammerdagene

2010-06-17T11:44:00.000-07:00

Nå begynner det å krible i magen. Drømmeferien på Lillehammer nærmer seg, og vi har den siste tiden mottatt den ene mailen etter den andre med spennende innhold fra Marit. Og på lørdagen, hvor vi drar tidlig fra Notodden, får vi faktisk starten på opppholdet med Lillehammer-dagene:

LØRDAG åpent kl 10.00 - 1600
kl 1000-1600 INTERNASJONALT MARKED Stortorget
kl 1000-1600 BONDENS MARKED og LILLEHAMMER MARKEDET, Lilletorget
kl 1000 COWBOY frokost. Bønner og flesk.
kl 1100-1300 Bare Damer Kor, Lilletorget, Stortorget og SU plass.
kl 1100-1600 LILLEHAMMER MALEKLUBB, utstilling utenfor SERVICETORGET
kl 1100 LEXI og HELGE varmer opp barna før Rica-løpet.
kl 1100-1500 ”RICA LØPET” Barn løper for barn, start og mål på Lilletorget/Mesna brua
kl 1200 Hår- og danseshow med gavedryss på scenen ved MESNA brua. Elixia og Touch Frisør.
kl 1200-1400 Trekkspill og Toraderklubben spiller ved Ruud til Henne
kl 1200-1600 BARNAS BRUKTMARKED, utvidet gågate sør i byen.
kl 1230-1300 COWBOY SHOW på scenen ved MESNA brua. Tommy Tom og Barske Bever.
kl 1230-1300 Dale Skolemusikk spiller ved FRISENBERG/BELSVIK
kl 1300-1400 Lillehammer Janitsjar og Hennummusikken fra Drammen, ved S.U.plass(Sparebank1)
kl 1330 MOTEVISNING i MESNA ELVA
kl 1330 Cowboy byen; Barneridning kr 20 pr tur.
kl 1415 Hår- og danseshow med gavedryss på scenen ved MESNA brua. Elixia og Touch Frisør.
kl 1400 Cowboy byen; Steking av cowboybrød

COWBOY BYEN på Sigrid Undset plass hele dagen;
Gullgraving m/premie, ansiktsmaling, lasso og hesteskokasting.

Særlig det siste punktet her kommer nok Liv på seks år, og Luna på tre, til å digge!

So Lillehammer - here we come!

Hvem vi er

2010-05-30T11:35:00.000-07:00

Her er vi:

Lennart Moen (34) lærer og komponist/gitarist i bandet Palpatine Rising, se gjerne hjemmesiden http://palpatinerising.net som viser noe av hva han gjør på nett.

Linda Dalviken (34) jobber ved Høgskolen i Oslo og NKS Nettundervisning med nettbasert undervisning. Er også treningsinstruktør på Nordic Gym og medlem i Fremtiden i våre hender og Noah - for dyrs rettigheter. Vi er Plan-faddere for en jente på Haiti.

Liv Moen Dalviken (5 ½) er snart skolejente. Er med i Snøgg svømmegruppe, og er glad i å sykle og tegne.

Luna Moen Dalviken (3) er en liten tøffing som elsker å være i aktivitet. En skikkelig kose-løve!

Sammen setter vi oss i bilen om 20 dager for å få en ferieopplevelse som vil gi oss minner for livet. Her er noen smakebiter fra det vi skal gjøre:

Vi skal få gleden av å få skyss med Mjøsas hvite svane, Skiblander, fra Gjøvik og til Lillehammer. Dette kommer til å bli en vakker start på oppdagelsesferden, hvor vi ankommer Lillehammer fra vannet.

I løpet av de to ukene vi skal være i Lillehammer-traktene, kommer vi også til å forflytte oss ved hjelp av beina, sykkel, hest og kano/rafingbåt. Vi skal endog på lamavandring!!!

For å myke opp eventuelle støle muskler, er det også spa på programmet! Hvilken luksus :) Men, hva ser vi her? Det er også en post med et besøk i Helvete!?? Uaah, what have we done!

To be continued, L-gjengen

Teskjefamilien på nye eventyr

2010-05-30T11:31:00.000-07:00

Dette var teksten vi sendte inn til konkurransen:

Visste du at en hel familie, med en pappa og mamma og to småjenter, kan få plass i en lekebil? Og ikke en hvilken som helst lekebil, men Il Tempo Gigante!

Hvordan kan det gå an?

Det hele begynte en helt vanlig lørdag på Notodden. I det lille røde huset, i den store eplehagen, våknet lillesøster Luna på tre år som vanlig ubønnhørlig tidlig. På små, kalde føtter – for det gamle huset var golvkaldt, tasset hun inn til mamma Linda og pappa Lennart. – Våkne! Det er morra nå, hylte hun mens hun hoppet opp og ned i sengen. Ute hadde ikke engang de ivrigste av vårfuglene startet å synge. – Sove nå, forsøkte pappa Lennart seg uten hell – da storesøster Liv på fem og et halvt år også kom inn. – Kan vi ikke dra på skattejakt i dag, utbrøt hun begeistret mens hun hoppet opp og ned i sengen. Fortumlet og forvirret, og uten å vite hva han svarte ja til, mumlet deres faderlige opphav et ja. Noe han muligens kom til å angre på før dagen var over.

- Dette er et bra sted å lete etter skatter, jenter! Mamma Linda blar i avisa ved frokostbordet, og leser høyt: - Loppemarked i dag, masse fine gamle lopper til salgs. – God ide, nikker pappa og heller i seg den femte koppen med kaffe. – Ja, og vi kan sykle dit også, sier Liv. – Da slipper vi å forurense lufta! – Ja visst, nikker pappa. – Ingenting er som litt frisk luft klokka åtte på en lørdagsmorgen, og enda flere gamle ting til stua. – Nå må du slutte, svarer mamma Linda. – Det er shabby chic, og dessuten miljøvennlig med brukte ting! – Helt enig, sier Liv. – Basta, nikker Luna. – Nedstemt igjen, sukker pappa og heller i mer kaffe.

Sykkelbanden farer igjennom den gamle jernverksbyen, som ennå ikke har våknet til sommer, og opp bakkene til den gamle idrettshallen. – Det lukter vafler, sier Luna entusiastisk og øyner som en ekte hobbit sjansene for en frokost nummer to. – Se der, hyler storesøster som akkurat har oppdaget avdelingen for brukte leketøy. – En knall rosa dukkevogn! I en liten stund er det helt stille mens småfrøknene dypdykker i utvalget, og mamma kaster seg over noen gamle pinnestoler. Pappa har funnet seg en ny kopp kaffe og sukker tilfreds. Tilværelsen virker tilsynelatende herlig avslappet – helt til en høy C bryter stillheten. – Pappa! Liv holder frem en gammel bok, som nesten ikke henger sammen i permene. – Denne føles så rar ut, sier hun og gransker boka. – Få se, sier pappa. – Hmm, det er faktisk en førsteutgave fra 1957 om Teskjekjerringa av Alf Prøysen, sier han. – Kanskje den er verdifull? – Den er min, utbryter Liv bestemt og tar boka tilbake. – Fem kroner, smiler damen bak disken. – Er ikke historien om Teskjekjerringa herlige, mimrer hun og får et drømmende ansiktsuttrykk. – Tenk bare om det hadde skjedd på ordentlig: Å bli så lita som ei teskje. – Det går ikke, svarer Liv. – Jeg er fem år. Sånt går ikke. Det vet jeg! Og nå vil jeg gjerne ha kake, pappa.

Og så kom søndagen, og søndagen gikk og mandagen kom. Den travle mandagen, hvor mamma jobber på hjemmekontor for Høgskolen i Oslo, pappa er rockemusiker og lærer og jentene går i barnehage. På kvelden er det svømmetrening for Liv og aerobic for mamma. Handlerunde på Kiwi, pasta til middag, to klesvasker og raking i hagen. Endelig senker kvelden seg i det lille røde huset i den store eplehagen. I kveld er det mamma sin tur til å lese for Liv. – Kan du lese den boka jeg fant på loppemarkedet, spør Liv. Mamma er stresset, det er bare førti minutter til aerobictimen starter, og klesvasken skal henges opp, middagen ryddes. – Bare litt da, svarer hun mens hjertet allerede er i ferd med å hoppe opp og ned på step-kassen. – ”Det var engang ei kjerring som la seg og sovna om kvelden, slik som kjerringer pleier å gjøre, og dagen etter vakna hu, slik som kjerringer pleier å gjøre, men da var kjerringa blitt så lita som ei teskje, og det pleier ingen kjerringer å bli.” Så gikk historien videre, om kjerringa som hver gang hun hadde mye å gjøre, vips, krympet til å bli liten som en teskje. – Men nå rekker jeg ikke å lese videre, vennen min, sier mamma og ser bekymret på klokka. – Nå må du ikke stresse mamma, sier Liv. – Da kan du jo krympe og bli liten som en teskje! Og vips, gikk det ikke troll i ord! Plutselig begynte boken å gløde, og lyste opp hele det mørke barnerommet. – Det var det jeg visste: Jeg er overarbeidet og endelig har det tippet over, mumlet mamma mens hun kikker fortumlet rundt seg. Alt er stort. Sengen er som en oppredd fotballbane, og ned til gulvet er det like langt som å hoppe ned en hel etasje. I enden av senga er Liv i full vei med å klatre opp på yndlingsdokka, som plutselig er tre ganger større enn henne. – Lennart, hyler Linda. – Du må komme! Jeg har blitt gal! En smal strime lys brer seg på gulvet i det døra åpnes, og i det en kort, liten skygge. – Kremt, sier skyggen. – Mamma, sier den enda mindre skyggen. – Har dere også krympet, smiler Liv og kikker ned på pappa og Luna. – Er det mulig, mumler mamma og banker hodet i sengestolpen. – Jeg skal jo på aerobic! Og klesvasken og …!! – Hør her, sier Lennart. – Jeg tror den eneste måten å bli stor igjen er og ikke stresse, men ta det rolig og ha det gøy. – Det er jo lett, pappa, sier Liv. – Ja, svarer Luna. – Vi kan jo leke sammen! Luna løper på de enda kortere beina sine bort til den nærmeste leiken på gulvet, en tro kopi av Reodor Felgens Il Tempo Gigante. – Bli med, sier hun og svinger seg bak rattet. Liv og mamma firer seg ned fra senga, og hopper inn i. - Dødskult, sier pappa og har helt glemt at han er på størrelse med en teskje. – Vrooom, hyler jentene og hviner i svingene. Pappa kjører som et råskinn. – Slapp av, da, prøver mamma seg fra baksetet. – Det er liksom ikke Flåklypa Grand Prix dette! – Vi må jo teste kjerra sier pappa, som er kraftig imponert over batteriene på lekebilen. – Tenk deg om vi fikk til dette på store biler også, sier han og kjører i full fart over dørstokken, sånn at lekebilen hopper igjennom lufta. – Da skulle jeg gitt deg inn, Rudolf Blodsrupmoen! – Men kjære, vi har ikke barneseter bak i bilen, hikster mamma i det bilen treffer gulvet med et lite brak. – Pytt sann, svarer pappa, som plutselig har fått tretti år trukket fra på alderen – og allerede er i full vei mot lekekassen til Luna. – Tenk om vi kunne hatt det slik for alltid, elskling, sier Lennart og hopper entusiastisk opp og ned på en lekeball. – Det kan vi faktisk, svarer mamma. – Hva? – Jo, du skjønner det, at oppe på Ringsaker, har de et sted som heter Musehullet, som er et sted hvor alt er stort … - Og ikke så langt unna, på Hunderfossen, kan man faktisk se den originale Il Tempo Gigante! – Er det sant, hikster pappa. – Men hvordan kommer vi oss dit da? – Jo, da må vi først vinne en konkurranse. – Itte no problem, som Prøysen ville ha sagt, svarer pappa. – Bare hjelp meg med å hoppe rundt på tastaturet på datamaskinen, baby, så skal jeg skrive en super søknad!

Jippi! Vi vant!

2010-05-18T05:58:00.000-07:00

Det ble dobbelt 17. mai hurrarop, da vi fikk vite at vi var en av to familier som ble plukket ut til "Drømmeferie" på Lillehammer! Vi har nå krysset av datoene 19. juni til 3. juli og er allerede i gang med å dagdrømme om alt det vi har lyst til å se og gjøre. Ungene er selvsagt giret på "Hunderfossen" men det er så mye mer også, at vi nesten ikke vet om vi får tid til alt! To uker er nesten for kort!

Hva med dere der ute? Er det noe man bare MÅ gjøre når man er i Gudbrandsdalen? Vi er veldig glad i dyr og natur, og er opptatt av å få ekte opplevelser - uten stress og mas. Samtidig som vi også har lyst til å leke og ha det gøy!

Mer følger, Linda, Lennart og Liv på fem og Luna på tre :)