Teskjefamilien på nye eventyr

Dette var teksten vi sendte inn til konkurransen:

Visste du at en hel familie, med en pappa og mamma og to småjenter, kan få plass i en lekebil? Og ikke en hvilken som helst lekebil, men Il Tempo Gigante!

Hvordan kan det gå an?

Det hele begynte en helt vanlig lørdag på Notodden. I det lille røde huset, i den store eplehagen, våknet lillesøster Luna på tre år som vanlig ubønnhørlig tidlig. På små, kalde føtter – for det gamle huset var golvkaldt, tasset hun inn til mamma Linda og pappa Lennart. – Våkne! Det er morra nå, hylte hun mens hun hoppet opp og ned i sengen. Ute hadde ikke engang de ivrigste av vårfuglene startet å synge. – Sove nå, forsøkte pappa Lennart seg uten hell – da storesøster Liv på fem og et halvt år også kom inn. – Kan vi ikke dra på skattejakt i dag, utbrøt hun begeistret mens hun hoppet opp og ned i sengen. Fortumlet og forvirret, og uten å vite hva han svarte ja til, mumlet deres faderlige opphav et ja. Noe han muligens kom til å angre på før dagen var over.

- Dette er et bra sted å lete etter skatter, jenter! Mamma Linda blar i avisa ved frokostbordet, og leser høyt: - Loppemarked i dag, masse fine gamle lopper til salgs. – God ide, nikker pappa og heller i seg den femte koppen med kaffe. – Ja, og vi kan sykle dit også, sier Liv. – Da slipper vi å forurense lufta! – Ja visst, nikker pappa. – Ingenting er som litt frisk luft klokka åtte på en lørdagsmorgen, og enda flere gamle ting til stua. – Nå må du slutte, svarer mamma Linda. – Det er shabby chic, og dessuten miljøvennlig med brukte ting! – Helt enig, sier Liv. – Basta, nikker Luna. – Nedstemt igjen, sukker pappa og heller i mer kaffe.

Sykkelbanden farer igjennom den gamle jernverksbyen, som ennå ikke har våknet til sommer, og opp bakkene til den gamle idrettshallen. – Det lukter vafler, sier Luna entusiastisk og øyner som en ekte hobbit sjansene for en frokost nummer to. – Se der, hyler storesøster som akkurat har oppdaget avdelingen for brukte leketøy. – En knall rosa dukkevogn! I en liten stund er det helt stille mens småfrøknene dypdykker i utvalget, og mamma kaster seg over noen gamle pinnestoler. Pappa har funnet seg en ny kopp kaffe og sukker tilfreds. Tilværelsen virker tilsynelatende herlig avslappet – helt til en høy C bryter stillheten. – Pappa! Liv holder frem en gammel bok, som nesten ikke henger sammen i permene. – Denne føles så rar ut, sier hun og gransker boka. – Få se, sier pappa. – Hmm, det er faktisk en førsteutgave fra 1957 om Teskjekjerringa av Alf Prøysen, sier han. – Kanskje den er verdifull? – Den er min, utbryter Liv bestemt og tar boka tilbake. – Fem kroner, smiler damen bak disken. – Er ikke historien om Teskjekjerringa herlige, mimrer hun og får et drømmende ansiktsuttrykk. – Tenk bare om det hadde skjedd på ordentlig: Å bli så lita som ei teskje. – Det går ikke, svarer Liv. – Jeg er fem år. Sånt går ikke. Det vet jeg! Og nå vil jeg gjerne ha kake, pappa.

Og så kom søndagen, og søndagen gikk og mandagen kom. Den travle mandagen, hvor mamma jobber på hjemmekontor for Høgskolen i Oslo, pappa er rockemusiker og lærer og jentene går i barnehage. På kvelden er det svømmetrening for Liv og aerobic for mamma. Handlerunde på Kiwi, pasta til middag, to klesvasker og raking i hagen. Endelig senker kvelden seg i det lille røde huset i den store eplehagen. I kveld er det mamma sin tur til å lese for Liv. – Kan du lese den boka jeg fant på loppemarkedet, spør Liv. Mamma er stresset, det er bare førti minutter til aerobictimen starter, og klesvasken skal henges opp, middagen ryddes. – Bare litt da, svarer hun mens hjertet allerede er i ferd med å hoppe opp og ned på step-kassen. – ”Det var engang ei kjerring som la seg og sovna om kvelden, slik som kjerringer pleier å gjøre, og dagen etter vakna hu, slik som kjerringer pleier å gjøre, men da var kjerringa blitt så lita som ei teskje, og det pleier ingen kjerringer å bli.” Så gikk historien videre, om kjerringa som hver gang hun hadde mye å gjøre, vips, krympet til å bli liten som en teskje. – Men nå rekker jeg ikke å lese videre, vennen min, sier mamma og ser bekymret på klokka. – Nå må du ikke stresse mamma, sier Liv. – Da kan du jo krympe og bli liten som en teskje! Og vips, gikk det ikke troll i ord! Plutselig begynte boken å gløde, og lyste opp hele det mørke barnerommet. – Det var det jeg visste: Jeg er overarbeidet og endelig har det tippet over, mumlet mamma mens hun kikker fortumlet rundt seg. Alt er stort. Sengen er som en oppredd fotballbane, og ned til gulvet er det like langt som å hoppe ned en hel etasje. I enden av senga er Liv i full vei med å klatre opp på yndlingsdokka, som plutselig er tre ganger større enn henne. – Lennart, hyler Linda. – Du må komme! Jeg har blitt gal! En smal strime lys brer seg på gulvet i det døra åpnes, og i det en kort, liten skygge. – Kremt, sier skyggen. – Mamma, sier den enda mindre skyggen. – Har dere også krympet, smiler Liv og kikker ned på pappa og Luna. – Er det mulig, mumler mamma og banker hodet i sengestolpen. – Jeg skal jo på aerobic! Og klesvasken og …!! – Hør her, sier Lennart. – Jeg tror den eneste måten å bli stor igjen er og ikke stresse, men ta det rolig og ha det gøy. – Det er jo lett, pappa, sier Liv. – Ja, svarer Luna. – Vi kan jo leke sammen! Luna løper på de enda kortere beina sine bort til den nærmeste leiken på gulvet, en tro kopi av Reodor Felgens Il Tempo Gigante. – Bli med, sier hun og svinger seg bak rattet. Liv og mamma firer seg ned fra senga, og hopper inn i. - Dødskult, sier pappa og har helt glemt at han er på størrelse med en teskje. – Vrooom, hyler jentene og hviner i svingene. Pappa kjører som et råskinn. – Slapp av, da, prøver mamma seg fra baksetet. – Det er liksom ikke Flåklypa Grand Prix dette! – Vi må jo teste kjerra sier pappa, som er kraftig imponert over batteriene på lekebilen. – Tenk deg om vi fikk til dette på store biler også, sier han og kjører i full fart over dørstokken, sånn at lekebilen hopper igjennom lufta. – Da skulle jeg gitt deg inn, Rudolf Blodsrupmoen! – Men kjære, vi har ikke barneseter bak i bilen, hikster mamma i det bilen treffer gulvet med et lite brak. – Pytt sann, svarer pappa, som plutselig har fått tretti år trukket fra på alderen – og allerede er i full vei mot lekekassen til Luna. – Tenk om vi kunne hatt det slik for alltid, elskling, sier Lennart og hopper entusiastisk opp og ned på en lekeball. – Det kan vi faktisk, svarer mamma. – Hva? – Jo, du skjønner det, at oppe på Ringsaker, har de et sted som heter Musehullet, som er et sted hvor alt er stort … - Og ikke så langt unna, på Hunderfossen, kan man faktisk se den originale Il Tempo Gigante! – Er det sant, hikster pappa. – Men hvordan kommer vi oss dit da? – Jo, da må vi først vinne en konkurranse. – Itte no problem, som Prøysen ville ha sagt, svarer pappa. – Bare hjelp meg med å hoppe rundt på tastaturet på datamaskinen, baby, så skal jeg skrive en super søknad!