Gudbrandsdalen rundt – på en uke

Jules Verne skrev seg jorden rundt på 80 dager. I Gudbrandsdalen får man med seg høydepunktene på en uke. Her er hva vi anbefaler av steder og opplevelser å få med seg.
Vår første stopp på vår drømmeuke hadde vært Lillehammer. Da hadde vi kommet tidlig på dagen, og luftet ut energi etter en lang biltur med et besøk på Jorekstad friluftsbad. Når alle er glade og nybadet, hadde vi ruslet en tur på Lillehammer kunstmuseum – før vi hadde spist ute på en av Lillehammers mange restauranter.

Dagen etter hadde vi kjørt opp til Nordseter, hvor vi hadde brukt dagen til kanopadling på Åsta. Her får man virkelig følelsen av å være på ferie. Storslått natur, og man er alene – langt borte fra stress og mas. Legg igjen mobilen og begi deg ut i villmarken. Vi tok ikke med fiskestang, men dette anbefales – da det yrte av fisk i elva. Det er også lurt å pakke badetøy, men niste trenger man ikke. Det sørger den hyggelige dansken Anders for, og vi nøt en deilig dansk lunsj ved elvebredden med nybakt rugbrød med deilig pålegg.
Etter kanoturen på dag to i ferien, hadde vi kjørt videre innover fjellet fra Nordseter til Hafjell. Her hadde vi tatt inn på Hafjell Hotel & Apartments Solsiden, som ligger oppe i lia ovenfor barnas eldorado Lilleputthammer og Hafjell Lekeland. Dette hadde vært et selvsagt stopp på dag tre i besøket!
Det fantastiske med Lilleputthammer er at alt i parken passer for små barn. Den er heller ikke for stor og er oversiktelig, og har mange deilige sitteplasser hvor man kan hvile seg mellom slagene. Dette var ungenes definitive favoritt-leke-plass på hele turen - anbefales på det varmeste. Se film fra lilleputthammer her:
http://www.youtube.com/watch?v=uXoyZq0niaw



Etter en lang dag i Lilleputthammer, hadde vi stappet slitne unger i bilen og kjørt videre nordover i dalen, før vi igjen klatret opp over tregrensen til Venabu Fjellhotell. Dette er et ujålete hotell, hvor det lønner seg ekstra å være gjest på en onsdag. Da serveres nemlig et tradisjonsrikt norsk matbord – som er noe av det beste vi har smakt av mat på lenge. Her jukses ikke med maten, og man får ekte, lokal mat – som smaker himmelsk.


På fjerde dagen hadde vi etter frokost på Venabu Fjellhotell ruslet ned til stallen, og blitt med ut på en ridetur. Utsikten mot Rondane er strålende, hestene snille og instruktørene dyktige. For de minste er det ridebane og flere ponnier å velge mellom – så her koste vi oss skikkelig!


Dag fem hadde vi kjørt enda nærmere Rondane, nemlig til Rondablikk høyfjellshotell – som har en spektakulær utsikt og en klok og hyggelig lama-dame. Her hadde vi vært med ut på en rusletur med lamaene, før vi hadde kjørt ned i dalen og ned til Sjoa for en skikkelig action-fylt opplevelse med Go Rafting. Her kan man både være med på en roligere familie-rafing, eller bli med på en villere tur nedover elva.


Etter rafteturen hadde vi satt oss i bilen og kjørt sørover i dalen igjen, hvor vi hadde overnattet på Gålå – stedet hvor Peer Gynt dukker opp hver sensommer. Her er det flere overnattingsmuligheter. En av de mest sjarmerende er setra til Rudi Gard, som ligger rett nedenfor setra hvor brunosten ble oppfunnet. Eller så kan man ta inn på Gålå høyfjellshotell, hvor man har flott utsyn til Gålå-vannet fra frokostbordet.


Dag seks hadde vi kjørt over fjellet fra Gålå på Peer Gynt-veien til Skeikampen og Thon Hotel Gausdal. Om sommeren er dette et junior-hotell, hvor det virkelig merkes at barna er i høysetet. Som et siste stopp på en syv dagers tur er dette et flott sted å avslutte ferien på. Og har man lyst kan man toppe det hele med spa – eller leie sykler for en treningsøkt i det store og varierte løypenettet utenfor hotelldøra.


På vei hjem igjen etter en uke i Gudbrandsdalen, kan man gjerne toppe det hele med et formiddagsbesøk på Aulestad for en litterær avslutning på besøket.


Da har man faktisk fått en uke med både vakker natur, byliv og kunst, matkultur, ridetur, rafting, lekeland, sykkeltur, spa og masse god mat. Slå den du! 

Dag 14 fredag 2. juli Lilleputthammer – midt i smørøyet

- Nå blir på en måte sirkelen sluttet, sier Linda idet familien ankommer Lilleputthammer, midt i Øyer. Etter vel et kvarters kjøring nordover fra Lillehammer, er vi midt i mekka hva angår barn og underholdning. – Hva mener du med sirkel, spør Lennart. To ukers ferie med unger som aldri sitter i ro, særlig ikke ved matbordet (som ofte er en treretters) har satt sine spor, da han ikke lenger går like energisk. – Ja, husker du ikke før vi dro hit, så lånte jeg ett par reiseberetninger på biblioteket om hvordan det var å reise i Gudbrandsdalen på slutten av 1800-tallet. – Ahja, svarer Lennart, som så vanlig er fordypet i en av sine Star Wars-bøker. – Dette er jo en tro kopi av Storgata i Lillehammer anno 1930, sier Linda entusiastisk og peker nedover en rekke med miniatyrhus. Liv og Luna er allerede i overveldende ekstase. En sinnstilstand de synes å ha vært i i to uker nå. Alle husene er historiske kopier og parken er spesiallaget for barn fra null til ti år – og på toppen av berg og dalbanen får vi en god utsikt over stedet:

- Det geniale med denne parken er at Liv kan løpe rundt og gjøre alt, sier Lennart i det han oppdager et eget tegneseriehus. – Tror du det går an å kjøpe disse bøkene, spør han. – Har vi mer hylleplass? I don’t think so, svarer Linda. Det viser seg rimelig kjapt at bøkene kan kjøpes. Og her snakker vi en av de store Donald-bøkene.

- Men hvor er Luna? Vi finner henne igjen i Storgata, på desperat jakt etter en dukke å ta bleie på:

Liv løper rundt og prøver alt i parken, både delfinbåt og nostalgisk karusell.

Før vi runder det av med en forestilling med Baker Mehlum, som oppklarer det store kaketyveret – og får kjærligheten med på kjøpet.

- Dette har vært litt av en ferie, sier Lennart i det vi sitter i bilen på vei hjem til Notodden. – Jeg vil tilbake til Lilleputthammer, roper Luna i baksetet. – Her, ta denne, sier Lennart og tryller frem en hel popcorn-pose, som gjør de neste tre milene til en fryd å kjøre. – Jeg mener, vi hadde aldri finni på så mye å gjøre sjøl, fortsetter Lennart. Linda nikker og svinger av riksvei fire og mot Brandbu. - Hvor skal vi nå, spør Liv fra baksetet. – Er det et nytt hotell? – Nei, nå skal vi hjem, svarer Linda. – Ååh, svares det fra begge barnesetene, tydelig skuffet. – Det blir litt av en overgang å komme hjem til pasta og de hjemmelagede knekkebrødene, sukker Lennart og drømmer allerede om en reprise på all den gode maten som ble servert. – Særlig Venabu fjellhotell, fortsetter Lennart og kjenner han allerede lengter tilbake til Venabufjellet. – Dream on baby, svarer Linda. – I morgen blir det salat til middag!



Vel hjemme synker vi utmattet ned i sengene. Da vi lukker øynene drømmer vi om:

Lennart: En våt drøm om Åstaelva. Denne gang uten fotograf i kanoen, slik at de virkelig sterke scenene kan utarte seg.

Linda. En våt drøm om Sjoa. Wooooaah!

Liv: Ubegrensede runder på Eventyrskipet i Hunderfossen.

Luna: Lamaen Vesle-Peer på Rondablikk som står og ser på henne med de mørke, uutgrunnelige øynene sine.

Video fra Åstaelva

Her er videoen fra den nydelige kanoturen vår på Åstaelva:

Dag 13 torsdag 1.juli Trollet venter på oss i Hunderfossen

Mellom grantre og furu sitter Hunderfosstrollet, og kikker stolt utover. Med sine 14 meter i høyden er han ingen liten kar.

– Se, pappa, der er enda flere troll, sier Liv og Luna. Det store Hunderfosstrollet er nemlig ikke alene om å trolle i parken. Det er 150 små og store troll til, og da har vi ikke regnet med våre to småtroll, som gjør seg klar for en dag helt utenom det vanlige. Vi starter med Ivo Caprinos Eventyrgrotte, som ligger under det store Hunderfosstrollet. –Se, der er jo Reveenka, sier Liv som nesten har slitt ut dvd-boksen hun fikk til jul med Ivo Caprinos samlede verker. – Og der er jo Kvitebjørn Kong Valemon, sier Lennart som ennå kan erindre Maria Bonnevies innsats i filmen for en del år siden.

Deretter følger turen til Il Tempo Gigante, som alle har gledet seg til helt siden vi startet. Den er et syn på 6,78 meter i lengden, veier tre tonn og inneholder en motor med 550 hestekrefter. Lennart er blank i øynene. – Toppfarten er høy og ukjent, leser han i bladet vi har med oss, og fantaserer om hvordan det ville være å sjekke ut det.

Neste stopp er deretter Eventyrslottet, hvor vi sitter i eventyrvogner som frakter oss rundt igjennom tablåer og scener fra norske eventyr.

– Det var en gang …, høres Toralv Maurstad over høytaleranlegget, mens Lakki Pattey står for musikken, som maner frem tusser og troll, og dyp mørk eventyrskog.

Det er nå på tide med litt mer action, og eventyrskipet er obligatorisk.

Vi slår deretter ut håret med radiobiler.

Før Liv får lappen på tunge kjøretøy:

Dette er en park spekket med nasjonalromantikk, eventyr og sagn – og hvor syv timers besøk virket som en. Og da var det fremdeles en rekke attraksjoner vi ikke hadde tatt.

Dag 12 onsdag 30. juni Mølla hotell og besøk på kunstutstilling

Vi våkner opp i den romslige leiligheten vi har fått låne i tre netter på Hafjell Hotel og Apartments

http://www.hafjellhotel.com/no/nyheter/6966.html?Itemid=207
Vi pakker og drar fra Hafjell for denne gang. Liv og Luna ser lengselsfullt Lilleputthammer og Lekeland forsvinne i det blå i det vi svinger ut på E6 mot Lillehammer. Der venter fire overnattinger på Mølla hotell http://www.mollahotell.no/ før det er på tide med hjemreise.


Før de Olympiske Leker i 1994, var dette, ja nettopp, en mølle. Men da noen arkitekter fikk øye på mølla, og så at den var til salgs, så de straks muligheter – og rakk å bygge om kornmølla til hotell før åpningen av lekene i 1994. – Velkommen til oss, hilser hotellets direktør Liv Gun Gratzer, som også tar oss med på en rundtur i hotellet. Det viser seg at hun faktisk har arbeidet på Bolkesjø hotell for vel 20 år siden, før hun flyttet til Lillehammer. Da vi kommer inn på dobbeltrommet vi har fått, ligger varemerket til hotellet på putene: Et kornstrå pent pakket inn med sløyfe og bånd.

Det er deretter klart for et besøk på Lillehammer Kunstmuseum,
http://www.lillehammerartmuseum.com/, hvor direktør Svein Olav Hoff tar i mot oss og familien Visnes. Vi er deretter så heldige å få en privat omvisning på kunstmuseet, både i den faste utstillingen – og på sommerutstillingen om Erik Werenskiold og hans krets.

Luna ser ut på den japansk inspirerte hagen som går gjennom museet, designet av ”Snøhetta”.

Hele gjengen kikker nysgjerrig på bildet av Lillehammer i gamle dager.

Dag 11 tirsdag 29. juni Besøk på Jorekstad fritidsbad

- Å bade er gøy, sier Luna som sammen med pappa, mamma og Liv er på Jorekstad fritidsbad i nærheten av Jørstadmoen. Her er det masse morsomt å velge mellom: Strømkanal, boblegrotte, vannsklier - og både inne og utebasseng.

Om sommeren er det ekstra stas å bade ute.

Liv prøver alle skliene - og er nesten umulig å få med seg tilbake til hotellet igjen.

Etter tre timers bading, både inne og ute, har vi svømmehud og er klare for å dra tilbake til Hafjell Hotel og Apartments, hvor vi er så heldige å bo. Her bor vi i en leilighet med utsikt til skibakken, som nå er ivrig traffikert av utfor-syklister. http://www.hafjellhotel.com/no/nyheter/6966.html?Itemid=207

Dag 10 mandag 28. juni Maihaugen

I dag var vi på Maihaugen, som med sine 200 bygninger er litt av et museum å rekke over. Det hele startet i 1887, hvor Anders Sandvig begynte å samle på gamle bygninger. Liv og Luna er likevel mer opptatt av andungene som tøffer rundt i vannet.

s

Liv fikk innføring i gammelt seterliv og kunne godt tenke seg jobb som budeie.

Dag 9 Søndag 27. juni Kanotur på Åstaelva

Overalt hvor man kjører i Gudbrandsdalen, er det setrer med sauer og kuer på vollen. Det er som om det kan poppe opp en budeie hvor som helst. Vi er på Nordseter, ikke langt fra Lillehammer, og heller enn en budeie dukker en glad danske opp. – Hei, jeg er Anders Friis, hilser han og tar oss i mot. – Det er jeg som skal ta dere med på kanotur. Er dere klare? Vi hopper inn i bilen hans, og inn bærer det på støvete fjellveier innover i fjellet. – Lyst på boller, spør Anders – og er som dansker flest ytterst opptatt av god mat og drikke. – Men hva gjør en danske på et aktivitetssenter langt til fjells, spør Linda og tygger på en nystekt bolle. – Det var onkelen min som startet opp, forteller Anders. – Også overtok min kone og jeg driften i 2004. – Så du er altså noe så sjeldent som en dansk ski-instruktør, spør Linda og gliser. – Jeg er vel mer daglig leder, ler Anders – som faktisk har 13-15 ansatte i vintersesongen. – Men nå skal dere padle, sier han og parkerer bilen. Vi drar kanoene ned til Åstaelva, som flyter dovent gjennom landskapet. – Dette er noe annet enn Sjoa, ja, ha ha ha, sier Linda. – Men det blir noen stryk lenger ned i elva, sier Anders og finner frem et kart. – Men ingen grunn til panikk!

Deretter henvender han seg til Liv og Luna. – Det er ikke lov til å stå eller bevege seg mye i kanoen, sier han. – Husk det er mamma og pappa som bestemmer. Liv og Luna stirrer mistroisk tilbake.

- Hah, hørte dere det, eller, sier Linda triumferende til Liv og Luna på vei ned i kanoen. – Det er vi voksne som bestemmer. – Det er det ikke det, så, svarer Liv. Før det hele utarter seg til en diskusjon om moderne barneoppdragelse, har Liv og Lennart kommet seg ut på vannet.

- Nå er vi akkurat som Brødrene Dal, sier Liv. – Ja og professors Drøvels hemmelighet, og dette blir da Elvegris, sier Lennart og klapper kanoen vennlig. – Og siden vi har vært på flott hotell i Gausdal, blir vel jeg Gaus Dal, humrer han videre. – Det eneste vi mangler nå er hattene, fastslår Lennart og tenker på de fiffige hattene til Gaus, Roms og Brumund Dal. I den andre kanoen, går fantasiene mer i Disney-retning. – Dette er akkurat som å være Pochahontas, sier Linda til Luna og nynner på ”Right round the riverbend”.

What I love most about rivers is:

You can't step in the same river twice

The water's always changing, always flowing

But people, I guess, can't live like that

We all must pay a price

To be safe, we lose our chance of ever knowing

What's around the riverbend

Waiting just around the riverbend

Langs elvekanten vokser fjellbekkeblom. Sola skinner fra skyfri himmel, men hvis det hadde regnet ville frøene til den gule soleieblomsten løsnet fra kapslene de ligger i og blitt skylt med regnet ut i vannet, hvor elva ville båret de nedover. – Det er derfor det er gule blomster langsetter hele elvebredden, forklarer Linda til Luna.

Etter en times padling, er vi fremme ved leirplassen, hvor det står en stor lavo.

- Ah, dette var bare digg, sier Linda til nista. Anders har sendt med oss grove surdeigs-rundstykker, smurt med mozarella, salat og tunfisk. På termosen er rykende varm kaffe. – Pappa, kan vi ikke sove her i natt, spør Liv og titter ut fra lavoen. – Ah, det hadde vært helt fantastisk, svarer Linda som har lest alle bøkene til Lars Monsen. – Vær så snill, sier Liv og tryller frem valpeøynene. – En annen gang, svarer pappa og klasker til en mygg på leggen.

Etter lunsj, padler vi videre nedover Åstaelva. Overalt rundt oss vaker det fisk. – Det var her vi skulle hatt med fiskestanga, sier Lennart. – Se, der er Anders, sier Linda og ser den hyggelige dansken vinke til oss fra land. – Har tida gått så fort, sier Lennart. Vi kikker forbløffet på klokka. Det har gått over tre timer. I noen korte timer har vi vært avskåret fra tiden – som i samfunnets ånd. Vi har ikke tenkt på noe annet enn neste padletak. Lyden fra vannet som drypper fra årene. En fugl som flyr over oss. En fisk som svømmer forbi kanoen. Så enkelt, så rent – så utforstyrret. Vi kjenner at vi ikke egentlig har lyst til å avslutte kanoturen, men padle forbi Anders og videre på Åstaelva. Likevel legger vi lydige til land – og ser med vemod tilbake på Åstaelva idet bilen tar oss med tilbake til sivilisasjonen.

Dag 8 lørdag 26 juni Kosedag på Rondablikk

Vi våkner opp i hver vår dobbeltseng i den romslige leiligheten vi har fått. Nedenfor hotellet gresser et dusin hester fredsommelig, og Liv og Luna strekker på seg i senga. Det er lørdag, og ingenting annet enn å slappe av og kose seg står på programmet. Vi rusler ut i spisesalen, og passerer to rasende bjørner på veien. – Vet du hva man kaller små barn alene på tur på Svalbard, spør pappa. – Nei, svarer Liv. – Bamsemums! Vitsen er ingen umiddelbar suksess.

- Kan den bjørnen spise oss, spør Liv. – Nei, den er klin død, svarer pappa. – Det er ikke god rovdyrpolitikk at utstoppede bjørner alltid skal fremstilles med aggressivt kroppsspråk, sier mamma. – Hæ, svarer Liv. – Altså, bjørnen er egentlig snill, forenkler mamma. – Derfor burde man heller vist den frem som et vennligsinnet dyr, ingen blodtørstig menneskejeger. Siden dette er et tema Linda kan snakke lenge og vel om, beslutter pappa at vi raskt skal spise frokost ( - Så får vi stanset det rovdyrpolitiske foredraget for denne gangen). Her møter kokken opp i egen person med et fat med soyapølser. – Ah, fantastisk, tusen takk, smiler Linda. – Det kommer til å bli et sjokk å komme hjem igjen til pasta og tomatsaus, sier Lennart og refererer til både lunsj og middag på Rondablikk, som består av forrett, hovedrett og dessert. – Ja, er du gær’ern, svarer Linda og svelger en bit soyapølse. Etter fire kopper kaffe rusler vi en tur ut.

Deretter sjekker vi ut badebassenget.

Dag 7 fredag 25. juni Lamavandring og eventyrstund

- Komme da, Vesle-Peer. Lamadama på Rondablikk høyfjellshotell, Vibeke Castberg Støren, leder lamaen Vesle-Peer (4) mykt mot gjerdet, hvor hun deretter finner frem kløven han skal bære. Litt lenger opp i skråningen, står storebroren til Vesle-Peer, Martin (7), og skuer stolt utover. Det lange ragget blåser i fjellvinden, og han ligner på en eiendommelig blanding mellom en sau og en kamel, med et lite snev av kenguru. – Martin er oppkalt etter filosofen Martin Heidegger, forteller Vibeke. - Det gjelder å oppleve nuet, å være tilstede her og nå. Og det er Martin flink til, sier hun og smiler. Med vante bevegelser saler hun opp kløv på Vesle-Peer, som kan bære rundt 50 kilo på ryggen.

Hver vår går Vibeke med lamaene sine på pilgrimsleden fra Trondheim, hvor de bor, og til Rondablikk. En tur som tar 15 dager, og hvor lamaene bærer alt av telt, klær og mat. – Det er en veldig flott gåtur, forteller Vibeke – som gjerne også tar med seg barnebarna på deler av turen. – Vil du leie Vesle-Peer, spør Vibeke Liv – som veldig gjerne vil prøve.

- Også må pappa også prøve, insisterer Liv.

Mens vi rusler i vei plukker Vibeke og Liv blomster de finner på setervollene. – Her har vi mure – og se der, peker Vibeke. – Der er jo både blålyng og harelabb. Vi tar en liten pause, og Vesle-Peer napper kresent på en einerbusk. – Har dere lyst til å høre et eventyr, spør Vibeke. Liv nikker med store øyner – og Vibeke begynner å fortelle om den gang hun var liten, og bodde på setra like ved Rondablikk sammen med mor, far og fem søsken. – Da var det en gang at setergutten Olav skulle passe på noen geitekillinger …

Vibeke viser seg fort å være en proff eventyrforteller, og får både store og små til å leve seg inn i eventyret. Hele sommeren og høsten igjennom bor hun og lamaene på Rondablikk, og tar med seg både små og store ut på tur, og det for en veldig billig penge. – Mamma, jeg vil også ha en lama, sier Liv. Pappa ser overraskende enig ut. – Dette er noe helt annet enn å gå på tur med ei bikkje som drar i båndet og markerer hele tida, sier han der Vesle-Peer følger majestetisk etter i leietauet. – Smil, sier Vibeke og tar et bilde av oss.

Dag 6 torsdag 24. juni Ridetur på Venabygdsfjellet

Det dundrer i bakken når dølahesten Stjerna galopperer opp seterbakken. Drøye 800 kilo hest svever i et kort galoppsteg i lufta, før hun lander, sparker fra og kaster seg frem i et nytt galoppsteg. – Jiwha, roper Linda – dette er livet! Foran rir stallmester i Venabustallen, Benedicte Holager (24) på Ringo, og vi er kun tre i følget denne midtsommerdagen på fjellet. – Dette må være tidenes sommerjobb når man er hesteinteressert, sier Linda, som i et tidligere liv holdt på med travhester på Bolkesjø. – Absolutt, nikker Benedicte, som studerer medisin i Bergen og er hestejente om sommeren. Hun leder oss på stø hånd gjennom terrenget, som skifter fra åpne myrer til bølgende åskammer. Rondane nasjonalpark ligger sør for oss, med sine ennå hvitdekte tinder. Hestene går overraskende stødig gjennom bekker og vann (når man er vant til travhester, bruker man som regel å hoppe over bekker, enten med eller uten hest). I tillegg kan Benedicte mye om både natur og kulturhistorie. – Her rir vi på den gamle skyssveien, og nede i dalen her var det en skyss-stasjon, forteller hun og peker. For to hundre år siden var dette veien turistene kom, gjerne med hest og karjol.

I mellomtiden får Liv rideundervisning på shetlandsponnien Hurricane, på ridebanen rett ved Venabu fjellhotell. – Kjempegøy, sier Liv og får til og med hoppe over et lite kryss, ri zikk zakk og galoppere. Pappa tar ivrig film – og vi kommer til å legge ut en video av dette om en ukes tid på bloggen – så følg med. – Men nå må vi nesten videre til neste stopp, jenter, sier Lennart. Vi setter oss i bilen og kjører videre til Rondablikk høyfjellshotell.

Dag 5 Onsdag 23. juni St. Hans-feiring på Venabu

Solen glitrer med sin tilstedeværelse på denne midtsommerdagen, hvor vi er 932 meter over havet. – Sjekk ut den utsikten, sier Lennart og speider ut over fjellviddene som åpenbarer seg for oss. Vi er fremme ved Venabu fjellhotell, knappe 15 kilometer fra E6 nede i dalen – som virker som en helt annen verden her vi står på fjellplatået og speider mot Rondane. Snøen ligger ennå som hvite flekker i horisonten, og de grønne, stive bladene på dvergbjørka har akkurat foldet seg ut. Vi går inn på hotellet, og på rommet står en overraskelse. – Se her, sier Luna og peker på en fruktkurv med twist og et postkort fra Venabu. ”Vi ønsker dere hjertelig velkommen og ønsker dere et trivelig opphold. Hilsen familen Tvete og personalet.” – Oi, så hyggelig, sier Linda. Ungene har allerede munnen full av twist. Vi har ikke den fjerneste anelse om hva som venter oss oppe i matsalen i andre etasje. Hadde vi visst det, hadde vi ikke spist en eneste matbit siden vi satt ved frokostbordet på Gålå tidligere på dagen. Oppe ved spisesalen står vertskapet, Lars og Halldis Tvete, og håndhilser på alle gjestene.

- Velkommen til St.Hans, sier de og smiler. De virker forbløffende nyforelsket, og har et smittende humør. – Nå skal dere få smake på vår spesialitet, forteller de oss. – Vi fant nemlig raskt ut at utenlandske turister sjeldent får servert tradisjonell norsk mat, forteller Halldis. – Derfor bestemte vi oss for å lage et norsk matbord hver onsdag – og her får dere smake hva vi serverer, sier hun og peker mot bordene. – Da gjenstår det bare å si hjertelig velkommen til alle, avslutter Halldis og hele den tettpakkede spisesalen reiser seg opp for å forsyne seg. – Det er skikkelig vanskelig å bestemme seg for hvor man skal begynne, sier Lennart. Som eneste medlemmet i vegetarianerfamilien, hender det han skeier ut med en kjøttbit (med den dårlige unnskyldningen om at menn trenger mer proteiner).

– Hmm, skal jeg velge gravet elgkjøtt, varmrøkt reisdyrslår, roastbiff av okse eller elg, viltpostein med rognebærgele – eller rett og slett gå for spekemat? På den andre siden, hvor fisken er, kryr det også av ulike retter. Det er gravet laks, ørret og sik, rakefisk, varmrøkt ørret og sild.

- Mamma, jeg vil ha rømmegrøt, sier Liv mens Luna går for stekt hardangerørret med rømmesaus. Da vi setter oss ned for å spise, senker stillheten seg over bordet. – Dette er ekte saker, sier Linda som spiser løkpai. Det knaser i paibunnen, som er sprø også i bunnen. – Det er nesten umulig å få til, sier Linda som også er glad i å lage pai. – Her er det ikke blitt jukset i en eneste sving, fastslår hun.

– Det samme kan sies her, mumler Lennart med munnen full av eggerøre og spekemat. – Mens eggerøren på de andre hotellene har vært laget av pulver, er dette ekte vare. Linda kaster seg glupsk over rømmegrøten. En rett som ofte kan bli tung og feit. – Umm, dette var den beste rømmegrøten jeg har smakt noensinne! Den er lettere i konsistensen, ikke fettete – og smaken er himmelsk! Den er både syrlig, søt og fyldig – og får tankene til å vandre til sommerturer i fjellet med engsyre mellom tenna. - Dette er i allefall en ekte matopplevelse, fastslår Linda og Lennart, og leker for øyeblikket matanmeldere i en hovedstadsavis. – Og flatbrødet er ikke slikt du får kjøpt på butikken, fastslår Lennart. Han holder det opp mot lyset, og det er like tynt som papir – og smaker ikke som det, slik som noen fabrikkbakte typer gjør. – Umm, sier Lennart og beklager det faktum at han begynner å bli mett. – På tide med dessert, kjære? Dessertbordet er en fest i seg selv. Øverst troner varme akevittmulter med vaniljeis, flankert av bygg-grynskrem med jordbærsaus.

– Dette er en ny dessert for meg, så den prøver jeg, sier Linda. – Jordbærsausen er som alt annet ekte vare, sier hun og himler med øynene. Den er søtet forsiktig, og gir en frisk kontrast til bygg-grynene i kremen. – Dette var også digg, sier Lennart som hogger innpå akevittmultene. Liv går for rømmevafler, og Luna smaker på tyttebærfromasjen. – Så mett har jeg ikke vært på lenge, sukker Lennart fornøyd, men klarer likevel en ny runde med blåbærkake.

Linda gir seg ikke ennå, og avslutter måltidet med en symfoni med norske oster: Chevre fra Haukeli, som er en favoritt, Heidalsost og Huldreost – som smaker som mørk brunost.

Forspiste og lykkelige sitter vi utslåtte ved matbordet, og konstanterer at dette var noe utenom det vanlige. Og til alt hell leker Liv og Luna harmoniske med dokke. Sukk – fullkommen lykke. Helt til Luna peker på magen til mamma og nærmest roper ut: - Mamma har baby i magen! – Hysj, Luna! Linda forsøker forgjeves å holde inn magen, men uten nevneverdig hell, siden et helt norsk matbord befinner seg inni der. – Ingen baby her, forsøker hun å smile tilbake (men i morgen venter lang løpetur – ingen tvil om det!).

Kvelden legger seg rundt oss som et varmt ullteppe, som luner i fjellkvelden. Nede ved vannet brenner et stort St.Hans-båt, og på vollen synger og danser leikaringen fra Venebu. Bunadene svaier i dansen, og det er lett å se for seg hvordan dansen gikk på setervollen i gamle dager.

Kvelden går mot natt, og Luna sovner i armene til Linda i varmen fra bålet.