Dag 14 fredag 2. juli Lilleputthammer – midt i smørøyet

- Nå blir på en måte sirkelen sluttet, sier Linda idet familien ankommer Lilleputthammer, midt i Øyer. Etter vel et kvarters kjøring nordover fra Lillehammer, er vi midt i mekka hva angår barn og underholdning. – Hva mener du med sirkel, spør Lennart. To ukers ferie med unger som aldri sitter i ro, særlig ikke ved matbordet (som ofte er en treretters) har satt sine spor, da han ikke lenger går like energisk. – Ja, husker du ikke før vi dro hit, så lånte jeg ett par reiseberetninger på biblioteket om hvordan det var å reise i Gudbrandsdalen på slutten av 1800-tallet. – Ahja, svarer Lennart, som så vanlig er fordypet i en av sine Star Wars-bøker. – Dette er jo en tro kopi av Storgata i Lillehammer anno 1930, sier Linda entusiastisk og peker nedover en rekke med miniatyrhus. Liv og Luna er allerede i overveldende ekstase. En sinnstilstand de synes å ha vært i i to uker nå. Alle husene er historiske kopier og parken er spesiallaget for barn fra null til ti år – og på toppen av berg og dalbanen får vi en god utsikt over stedet:

- Det geniale med denne parken er at Liv kan løpe rundt og gjøre alt, sier Lennart i det han oppdager et eget tegneseriehus. – Tror du det går an å kjøpe disse bøkene, spør han. – Har vi mer hylleplass? I don’t think so, svarer Linda. Det viser seg rimelig kjapt at bøkene kan kjøpes. Og her snakker vi en av de store Donald-bøkene.

- Men hvor er Luna? Vi finner henne igjen i Storgata, på desperat jakt etter en dukke å ta bleie på:

Liv løper rundt og prøver alt i parken, både delfinbåt og nostalgisk karusell.

Før vi runder det av med en forestilling med Baker Mehlum, som oppklarer det store kaketyveret – og får kjærligheten med på kjøpet.

- Dette har vært litt av en ferie, sier Lennart i det vi sitter i bilen på vei hjem til Notodden. – Jeg vil tilbake til Lilleputthammer, roper Luna i baksetet. – Her, ta denne, sier Lennart og tryller frem en hel popcorn-pose, som gjør de neste tre milene til en fryd å kjøre. – Jeg mener, vi hadde aldri finni på så mye å gjøre sjøl, fortsetter Lennart. Linda nikker og svinger av riksvei fire og mot Brandbu. - Hvor skal vi nå, spør Liv fra baksetet. – Er det et nytt hotell? – Nei, nå skal vi hjem, svarer Linda. – Ååh, svares det fra begge barnesetene, tydelig skuffet. – Det blir litt av en overgang å komme hjem til pasta og de hjemmelagede knekkebrødene, sukker Lennart og drømmer allerede om en reprise på all den gode maten som ble servert. – Særlig Venabu fjellhotell, fortsetter Lennart og kjenner han allerede lengter tilbake til Venabufjellet. – Dream on baby, svarer Linda. – I morgen blir det salat til middag!



Vel hjemme synker vi utmattet ned i sengene. Da vi lukker øynene drømmer vi om:

Lennart: En våt drøm om Åstaelva. Denne gang uten fotograf i kanoen, slik at de virkelig sterke scenene kan utarte seg.

Linda. En våt drøm om Sjoa. Wooooaah!

Liv: Ubegrensede runder på Eventyrskipet i Hunderfossen.

Luna: Lamaen Vesle-Peer på Rondablikk som står og ser på henne med de mørke, uutgrunnelige øynene sine.