Dag 14 fredag 2. juli Lilleputthammer – midt i smørøyet

- Nå blir på en måte sirkelen sluttet, sier Linda idet familien ankommer Lilleputthammer, midt i Øyer. Etter vel et kvarters kjøring nordover fra Lillehammer, er vi midt i mekka hva angår barn og underholdning. – Hva mener du med sirkel, spør Lennart. To ukers ferie med unger som aldri sitter i ro, særlig ikke ved matbordet (som ofte er en treretters) har satt sine spor, da han ikke lenger går like energisk. – Ja, husker du ikke før vi dro hit, så lånte jeg ett par reiseberetninger på biblioteket om hvordan det var å reise i Gudbrandsdalen på slutten av 1800-tallet. – Ahja, svarer Lennart, som så vanlig er fordypet i en av sine Star Wars-bøker. – Dette er jo en tro kopi av Storgata i Lillehammer anno 1930, sier Linda entusiastisk og peker nedover en rekke med miniatyrhus. Liv og Luna er allerede i overveldende ekstase. En sinnstilstand de synes å ha vært i i to uker nå. Alle husene er historiske kopier og parken er spesiallaget for barn fra null til ti år – og på toppen av berg og dalbanen får vi en god utsikt over stedet:

- Det geniale med denne parken er at Liv kan løpe rundt og gjøre alt, sier Lennart i det han oppdager et eget tegneseriehus. – Tror du det går an å kjøpe disse bøkene, spør han. – Har vi mer hylleplass? I don’t think so, svarer Linda. Det viser seg rimelig kjapt at bøkene kan kjøpes. Og her snakker vi en av de store Donald-bøkene.

- Men hvor er Luna? Vi finner henne igjen i Storgata, på desperat jakt etter en dukke å ta bleie på:

Liv løper rundt og prøver alt i parken, både delfinbåt og nostalgisk karusell.

Før vi runder det av med en forestilling med Baker Mehlum, som oppklarer det store kaketyveret – og får kjærligheten med på kjøpet.

- Dette har vært litt av en ferie, sier Lennart i det vi sitter i bilen på vei hjem til Notodden. – Jeg vil tilbake til Lilleputthammer, roper Luna i baksetet. – Her, ta denne, sier Lennart og tryller frem en hel popcorn-pose, som gjør de neste tre milene til en fryd å kjøre. – Jeg mener, vi hadde aldri finni på så mye å gjøre sjøl, fortsetter Lennart. Linda nikker og svinger av riksvei fire og mot Brandbu. - Hvor skal vi nå, spør Liv fra baksetet. – Er det et nytt hotell? – Nei, nå skal vi hjem, svarer Linda. – Ååh, svares det fra begge barnesetene, tydelig skuffet. – Det blir litt av en overgang å komme hjem til pasta og de hjemmelagede knekkebrødene, sukker Lennart og drømmer allerede om en reprise på all den gode maten som ble servert. – Særlig Venabu fjellhotell, fortsetter Lennart og kjenner han allerede lengter tilbake til Venabufjellet. – Dream on baby, svarer Linda. – I morgen blir det salat til middag!



Vel hjemme synker vi utmattet ned i sengene. Da vi lukker øynene drømmer vi om:

Lennart: En våt drøm om Åstaelva. Denne gang uten fotograf i kanoen, slik at de virkelig sterke scenene kan utarte seg.

Linda. En våt drøm om Sjoa. Wooooaah!

Liv: Ubegrensede runder på Eventyrskipet i Hunderfossen.

Luna: Lamaen Vesle-Peer på Rondablikk som står og ser på henne med de mørke, uutgrunnelige øynene sine.

Video fra Åstaelva

Her er videoen fra den nydelige kanoturen vår på Åstaelva:

Dag 13 torsdag 1.juli Trollet venter på oss i Hunderfossen

Mellom grantre og furu sitter Hunderfosstrollet, og kikker stolt utover. Med sine 14 meter i høyden er han ingen liten kar.

– Se, pappa, der er enda flere troll, sier Liv og Luna. Det store Hunderfosstrollet er nemlig ikke alene om å trolle i parken. Det er 150 små og store troll til, og da har vi ikke regnet med våre to småtroll, som gjør seg klar for en dag helt utenom det vanlige. Vi starter med Ivo Caprinos Eventyrgrotte, som ligger under det store Hunderfosstrollet. –Se, der er jo Reveenka, sier Liv som nesten har slitt ut dvd-boksen hun fikk til jul med Ivo Caprinos samlede verker. – Og der er jo Kvitebjørn Kong Valemon, sier Lennart som ennå kan erindre Maria Bonnevies innsats i filmen for en del år siden.

Deretter følger turen til Il Tempo Gigante, som alle har gledet seg til helt siden vi startet. Den er et syn på 6,78 meter i lengden, veier tre tonn og inneholder en motor med 550 hestekrefter. Lennart er blank i øynene. – Toppfarten er høy og ukjent, leser han i bladet vi har med oss, og fantaserer om hvordan det ville være å sjekke ut det.

Neste stopp er deretter Eventyrslottet, hvor vi sitter i eventyrvogner som frakter oss rundt igjennom tablåer og scener fra norske eventyr.

– Det var en gang …, høres Toralv Maurstad over høytaleranlegget, mens Lakki Pattey står for musikken, som maner frem tusser og troll, og dyp mørk eventyrskog.

Det er nå på tide med litt mer action, og eventyrskipet er obligatorisk.

Vi slår deretter ut håret med radiobiler.

Før Liv får lappen på tunge kjøretøy:

Dette er en park spekket med nasjonalromantikk, eventyr og sagn – og hvor syv timers besøk virket som en. Og da var det fremdeles en rekke attraksjoner vi ikke hadde tatt.

Dag 12 onsdag 30. juni Mølla hotell og besøk på kunstutstilling

Vi våkner opp i den romslige leiligheten vi har fått låne i tre netter på Hafjell Hotel og Apartments

http://www.hafjellhotel.com/no/nyheter/6966.html?Itemid=207
Vi pakker og drar fra Hafjell for denne gang. Liv og Luna ser lengselsfullt Lilleputthammer og Lekeland forsvinne i det blå i det vi svinger ut på E6 mot Lillehammer. Der venter fire overnattinger på Mølla hotell http://www.mollahotell.no/ før det er på tide med hjemreise.


Før de Olympiske Leker i 1994, var dette, ja nettopp, en mølle. Men da noen arkitekter fikk øye på mølla, og så at den var til salgs, så de straks muligheter – og rakk å bygge om kornmølla til hotell før åpningen av lekene i 1994. – Velkommen til oss, hilser hotellets direktør Liv Gun Gratzer, som også tar oss med på en rundtur i hotellet. Det viser seg at hun faktisk har arbeidet på Bolkesjø hotell for vel 20 år siden, før hun flyttet til Lillehammer. Da vi kommer inn på dobbeltrommet vi har fått, ligger varemerket til hotellet på putene: Et kornstrå pent pakket inn med sløyfe og bånd.

Det er deretter klart for et besøk på Lillehammer Kunstmuseum,
http://www.lillehammerartmuseum.com/, hvor direktør Svein Olav Hoff tar i mot oss og familien Visnes. Vi er deretter så heldige å få en privat omvisning på kunstmuseet, både i den faste utstillingen – og på sommerutstillingen om Erik Werenskiold og hans krets.

Luna ser ut på den japansk inspirerte hagen som går gjennom museet, designet av ”Snøhetta”.

Hele gjengen kikker nysgjerrig på bildet av Lillehammer i gamle dager.

Dag 11 tirsdag 29. juni Besøk på Jorekstad fritidsbad

- Å bade er gøy, sier Luna som sammen med pappa, mamma og Liv er på Jorekstad fritidsbad i nærheten av Jørstadmoen. Her er det masse morsomt å velge mellom: Strømkanal, boblegrotte, vannsklier - og både inne og utebasseng.

Om sommeren er det ekstra stas å bade ute.

Liv prøver alle skliene - og er nesten umulig å få med seg tilbake til hotellet igjen.

Etter tre timers bading, både inne og ute, har vi svømmehud og er klare for å dra tilbake til Hafjell Hotel og Apartments, hvor vi er så heldige å bo. Her bor vi i en leilighet med utsikt til skibakken, som nå er ivrig traffikert av utfor-syklister. http://www.hafjellhotel.com/no/nyheter/6966.html?Itemid=207

Dag 10 mandag 28. juni Maihaugen

I dag var vi på Maihaugen, som med sine 200 bygninger er litt av et museum å rekke over. Det hele startet i 1887, hvor Anders Sandvig begynte å samle på gamle bygninger. Liv og Luna er likevel mer opptatt av andungene som tøffer rundt i vannet.

s

Liv fikk innføring i gammelt seterliv og kunne godt tenke seg jobb som budeie.

Dag 9 Søndag 27. juni Kanotur på Åstaelva

Overalt hvor man kjører i Gudbrandsdalen, er det setrer med sauer og kuer på vollen. Det er som om det kan poppe opp en budeie hvor som helst. Vi er på Nordseter, ikke langt fra Lillehammer, og heller enn en budeie dukker en glad danske opp. – Hei, jeg er Anders Friis, hilser han og tar oss i mot. – Det er jeg som skal ta dere med på kanotur. Er dere klare? Vi hopper inn i bilen hans, og inn bærer det på støvete fjellveier innover i fjellet. – Lyst på boller, spør Anders – og er som dansker flest ytterst opptatt av god mat og drikke. – Men hva gjør en danske på et aktivitetssenter langt til fjells, spør Linda og tygger på en nystekt bolle. – Det var onkelen min som startet opp, forteller Anders. – Også overtok min kone og jeg driften i 2004. – Så du er altså noe så sjeldent som en dansk ski-instruktør, spør Linda og gliser. – Jeg er vel mer daglig leder, ler Anders – som faktisk har 13-15 ansatte i vintersesongen. – Men nå skal dere padle, sier han og parkerer bilen. Vi drar kanoene ned til Åstaelva, som flyter dovent gjennom landskapet. – Dette er noe annet enn Sjoa, ja, ha ha ha, sier Linda. – Men det blir noen stryk lenger ned i elva, sier Anders og finner frem et kart. – Men ingen grunn til panikk!

Deretter henvender han seg til Liv og Luna. – Det er ikke lov til å stå eller bevege seg mye i kanoen, sier han. – Husk det er mamma og pappa som bestemmer. Liv og Luna stirrer mistroisk tilbake.

- Hah, hørte dere det, eller, sier Linda triumferende til Liv og Luna på vei ned i kanoen. – Det er vi voksne som bestemmer. – Det er det ikke det, så, svarer Liv. Før det hele utarter seg til en diskusjon om moderne barneoppdragelse, har Liv og Lennart kommet seg ut på vannet.

- Nå er vi akkurat som Brødrene Dal, sier Liv. – Ja og professors Drøvels hemmelighet, og dette blir da Elvegris, sier Lennart og klapper kanoen vennlig. – Og siden vi har vært på flott hotell i Gausdal, blir vel jeg Gaus Dal, humrer han videre. – Det eneste vi mangler nå er hattene, fastslår Lennart og tenker på de fiffige hattene til Gaus, Roms og Brumund Dal. I den andre kanoen, går fantasiene mer i Disney-retning. – Dette er akkurat som å være Pochahontas, sier Linda til Luna og nynner på ”Right round the riverbend”.

What I love most about rivers is:

You can't step in the same river twice

The water's always changing, always flowing

But people, I guess, can't live like that

We all must pay a price

To be safe, we lose our chance of ever knowing

What's around the riverbend

Waiting just around the riverbend

Langs elvekanten vokser fjellbekkeblom. Sola skinner fra skyfri himmel, men hvis det hadde regnet ville frøene til den gule soleieblomsten løsnet fra kapslene de ligger i og blitt skylt med regnet ut i vannet, hvor elva ville båret de nedover. – Det er derfor det er gule blomster langsetter hele elvebredden, forklarer Linda til Luna.

Etter en times padling, er vi fremme ved leirplassen, hvor det står en stor lavo.

- Ah, dette var bare digg, sier Linda til nista. Anders har sendt med oss grove surdeigs-rundstykker, smurt med mozarella, salat og tunfisk. På termosen er rykende varm kaffe. – Pappa, kan vi ikke sove her i natt, spør Liv og titter ut fra lavoen. – Ah, det hadde vært helt fantastisk, svarer Linda som har lest alle bøkene til Lars Monsen. – Vær så snill, sier Liv og tryller frem valpeøynene. – En annen gang, svarer pappa og klasker til en mygg på leggen.

Etter lunsj, padler vi videre nedover Åstaelva. Overalt rundt oss vaker det fisk. – Det var her vi skulle hatt med fiskestanga, sier Lennart. – Se, der er Anders, sier Linda og ser den hyggelige dansken vinke til oss fra land. – Har tida gått så fort, sier Lennart. Vi kikker forbløffet på klokka. Det har gått over tre timer. I noen korte timer har vi vært avskåret fra tiden – som i samfunnets ånd. Vi har ikke tenkt på noe annet enn neste padletak. Lyden fra vannet som drypper fra årene. En fugl som flyr over oss. En fisk som svømmer forbi kanoen. Så enkelt, så rent – så utforstyrret. Vi kjenner at vi ikke egentlig har lyst til å avslutte kanoturen, men padle forbi Anders og videre på Åstaelva. Likevel legger vi lydige til land – og ser med vemod tilbake på Åstaelva idet bilen tar oss med tilbake til sivilisasjonen.