Overalt hvor man kjører i Gudbrandsdalen, er det setrer med sauer og kuer på vollen. Det er som om det kan poppe opp en budeie hvor som helst. Vi er på Nordseter, ikke langt fra Lillehammer, og heller enn en budeie dukker en glad danske opp. – Hei, jeg er Anders Friis, hilser han og tar oss i mot. – Det er jeg som skal ta dere med på kanotur. Er dere klare? Vi hopper inn i bilen hans, og inn bærer det på støvete fjellveier innover i fjellet. – Lyst på boller, spør Anders – og er som dansker flest ytterst opptatt av god mat og drikke. – Men hva gjør en danske på et aktivitetssenter langt til fjells, spør Linda og tygger på en nystekt bolle. – Det var onkelen min som startet opp, forteller Anders. – Også overtok min kone og jeg driften i 2004. – Så du er altså noe så sjeldent som en dansk ski-instruktør, spør Linda og gliser. – Jeg er vel mer daglig leder, ler Anders – som faktisk har 13-15 ansatte i vintersesongen. – Men nå skal dere padle, sier han og parkerer bilen. Vi drar kanoene ned til Åstaelva, som flyter dovent gjennom landskapet. – Dette er noe annet enn Sjoa, ja, ha ha ha, sier Linda. – Men det blir noen stryk lenger ned i elva, sier Anders og finner frem et kart. – Men ingen grunn til panikk!
Deretter henvender han seg til Liv og Luna. – Det er ikke lov til å stå eller bevege seg mye i kanoen, sier han. – Husk det er mamma og pappa som bestemmer. Liv og Luna stirrer mistroisk tilbake.
- Hah, hørte dere det, eller, sier Linda triumferende til Liv og Luna på vei ned i kanoen. – Det er vi voksne som bestemmer. – Det er det ikke det, så, svarer Liv. Før det hele utarter seg til en diskusjon om moderne barneoppdragelse, har Liv og Lennart kommet seg ut på vannet.
- Nå er vi akkurat som Brødrene Dal, sier Liv. – Ja og professors Drøvels hemmelighet, og dette blir da Elvegris, sier Lennart og klapper kanoen vennlig. – Og siden vi har vært på flott hotell i Gausdal, blir vel jeg Gaus Dal, humrer han videre. – Det eneste vi mangler nå er hattene, fastslår Lennart og tenker på de fiffige hattene til Gaus, Roms og Brumund Dal. I den andre kanoen, går fantasiene mer i Disney-retning. – Dette er akkurat som å være Pochahontas, sier Linda til Luna og nynner på ”Right round the riverbend”.
What I love most about rivers is:
You can't step in the same river twice
The water's always changing, always flowing
But people, I guess, can't live like that
We all must pay a price
To be safe, we lose our chance of ever knowing
What's around the riverbend
Waiting just around the riverbend
Langs elvekanten vokser fjellbekkeblom. Sola skinner fra skyfri himmel, men hvis det hadde regnet ville frøene til den gule soleieblomsten løsnet fra kapslene de ligger i og blitt skylt med regnet ut i vannet, hvor elva ville båret de nedover. – Det er derfor det er gule blomster langsetter hele elvebredden, forklarer Linda til Luna.
Etter en times padling, er vi fremme ved leirplassen, hvor det står en stor lavo.
- Ah, dette var bare digg, sier Linda til nista. Anders har sendt med oss grove surdeigs-rundstykker, smurt med mozarella, salat og tunfisk. På termosen er rykende varm kaffe. – Pappa, kan vi ikke sove her i natt, spør Liv og titter ut fra lavoen. – Ah, det hadde vært helt fantastisk, svarer Linda som har lest alle bøkene til Lars Monsen. – Vær så snill, sier Liv og tryller frem valpeøynene. – En annen gang, svarer pappa og klasker til en mygg på leggen.
Etter lunsj, padler vi videre nedover Åstaelva. Overalt rundt oss vaker det fisk. – Det var her vi skulle hatt med fiskestanga, sier Lennart. – Se, der er Anders, sier Linda og ser den hyggelige dansken vinke til oss fra land. – Har tida gått så fort, sier Lennart. Vi kikker forbløffet på klokka. Det har gått over tre timer. I noen korte timer har vi vært avskåret fra tiden – som i samfunnets ånd. Vi har ikke tenkt på noe annet enn neste padletak. Lyden fra vannet som drypper fra årene. En fugl som flyr over oss. En fisk som svømmer forbi kanoen. Så enkelt, så rent – så utforstyrret. Vi kjenner at vi ikke egentlig har lyst til å avslutte kanoturen, men padle forbi Anders og videre på Åstaelva. Likevel legger vi lydige til land – og ser med vemod tilbake på Åstaelva idet bilen tar oss med tilbake til sivilisasjonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar