Dag 4 tirsdag 22. juni Villmarken kaller

Det iskalde vannet i Sjoa slår inn mot kanten av elva. Det er ikke et vennlig klask, men et brutalt og kaldt slag. Det er rett før jeg skal ut i vannet. Vannet haster forbi meg, har dårlig tid på sin vei fra Gjende og ned i Gudbrandsdalslågen. Mens det i Gjende ligger stille og har en smaragdgrønn farge som får fotturistene til å gispe henført og gripe etter fotoapparatet, er det skummende hvitt av raseri lenger ned i dalen. Vannet hveser og freser på sin ferd gjennom trange fjellskråninger, før det roer seg ned der elvefaret åpner seg opp. – Time to go, sier den amerikanske guiden, Will Hartman (27) fra Go Rafting.

Han er en av rundt 60-70 som jobber med rafting i Sjoa, og av disse er det vel 27 ulike nasjonaliteter. – Hva føler du nå, Linda, spør fotografen som henger på slep. – Eh…. (Herregud, jeg er for ung til å dø!) – Dette blir kjempespennende, gleder meg masse, glipper det ut av meg – og jeg forstår hvordan det er å være sportshelt rett før et mesterskap. Sammen med Oddgeir og en gjeng fra Vestlandet setter vi oss oppi den blå raftingflåten. (Det skal vise seg at denne gjengen er langt mer risikosøkende enn det man kanskje skulle tro). Vi entrer elva. Jeg sitter foran i flåten. – Forward, forward, hyler Will.

Vi padler fremover som for livet. – Right back, kommanderer han og høyre siden fossror tilbake. – Get down, get down – og hele gjengen setter seg ned i flåten. Så vipper han flåten, og alle ligger i vannet. Jeg gisper idet den iskalde omfavnelsen fra ishvite topper i Jotunheimen trenger seg inn under våtdrakten. Den smørblide vestlendingen drar meg inn igjen i flåten. Det er nå moroa begynner.

Vi er nå kommet til det punktet i Sjoa som Will karakteriserer som ”the o’shit area”. Vi overlever ”The Golf Stream” og ”The Devils Arm” (jeg er på dette tidspunktet utslitt av å hyle og stemmebåndet truer med å ryke). Det er når vi kommer til ”Bye bye baby” det skjer. Vannet buldrer mot båten og presser seg mot oss som en kald vegg, og der – hyyyyyl, menn over bord! I løpet av ett par sekunder blir den koselige vestlendingen og sønnen hans røsket med av Sjoa, som om de var kongler – og der ligger de og flyter, langt nedenfor oss andre. - Hyyyyl! I hodet kommer Wills insisterende advarsel før vi gikk om bord i flåtene: - Uansett hva som skjer når du faller ut i vannet: Hold beina opp. Hvis de kommer i klem under noen av steinene i vannet, kan ingen redde deg.

Når vi kort tid etterpå plukker opp gutta, ler de og ser strålende fornøyde ut. – Kjempekjekt, sier faren og gliser. Resten av turen går derfor alle gutta på flåten aktivt inn for at vi skal kantre. I en kort stund roer elva seg ned, som for å ta et dypt pust før det braker løs igjen. På venstre side av elva har noen hengt opp et enslig skilt: ”Villmarken kaller”. Siden guiden våres ligner litt på Chris McCandless i boka av journalisten Jon Krakauer og filmen ”Into the Wild”, tenker jeg på den scenen hvor Chris rafter på Colerado River i Grand Canyon. For dere som ikke har lest boka, så er dette altså den sanne historien om Chris som forlater studier og familie, for å leve et liv nærere naturen. Hans filosofi var; "The core of mans' spirit comes from new experiences” – og jeg tar ett nytt åndedrag, og nyter det neste kastet flåten gjør i vannet. Flåten skyter ny fart, og vi presses inn i en trang canyon – hvor vannet dundrer mot fjellveggen. Jeg titter opp på hver side; det er et nytt perspektiv å se naturen fra vannet som sparker under oss. Dette er jo faktisk kjempegøy!

"There is pleasure in the pathless woods,

There is rapture on the lonely shore,

There is society where none intrudes,

By the deep sea and the music in its roar;

I love not man the less, but Nature more."

— Lord Byron

(Alle raftingbilder tatt av http://www.gorafting.no/)

Se film fra turen her:



I mellomtiden drar resten av familien Visnes på familierafting - og har det kjempemorsomt:

http://www.youtube.com/watch?v=pe7Dp8OkXJo



Stein Erik Gaustad er en av Norges nestorer i raftingmiljøet, og driver Go Rafting sammen med sin kjære, Kristin Baardvik.

Da han kom til Sjoa i 2003, visste han ikke at han både skulle treffe den store kjærligheten, kjøpe en nedlagt skole og få to sønner. Kristin viser oss rundt på skolehuset, som de har pusset opp til å bli en kul base for raftingdeltagerne. Hvert rom er innredet etter en verdensdel. – Her har vi Afrika-rommet, forteller Kristin og viser frem et rom med en rødoransje farge som leder tankene til afrikansk jord. – Siden dette var en gammel skole, har vi tatt vare på de gamle karta – som henger til dekorasjon på hvert sitt rom, forteller hun. Liv sjekker ut stigen opp til køyesenga.