Dag 2 Søndag 20. juni. En dag i litteraturens tegn

Da Henrik Ibsen skrev Peer Gynt i 1867, visste han ikke at diktereposet skulle prege en hel fjelldal, ei heller at det skulle bli det mest kjente norske teaterstykke gjennom tidene. Da vi kjører på Peer Gynt veien fra Gålå mot Skeikampen, vandrer tankene tilbake til skoledagene – da det dramatiske diktet sto på pensum. Historien om storløgneren Peer Gynt, som både drikker og rir på reinsbukk vekkes hvert år til live ved vannet vi kjører forbi; Gålåvannet. Her flyter tonene av Solveigs sang utover vannet, og Edvard Griegs musikk akkompagnerer speilbildet av Rondane i vannet. Nå kjører vi på fjellveien som bærer hans navn, og stanser ved veiens høyeste punkt: Listulhøgda som ligger 1068 meter over havet. Overalt hvor vi snur oss er det fjell og vidde. Vi ser Jotunheimen i nordvest, Rondane i nord og Skreiafjella i sørøst. I et svimlende øyeblikk føler man seg nærmest beruset over utsynet. Vi blir små blant de mektige tinder, og livet settes i perspektiv. Et visdomsord av dikteren Hans Børli sniker seg frem fra hukommelsen: ”Å flytt deg nærmare inn til meg her på kjøkkentrammen! Den er så svimlende kort den stund vi mennesker er sammen.” Vi setter oss nærmere hverandre i bilen og kjører videre i taushet.






Vi legger oss inn på sanatorium

Vi fortsetter kjøreturen og etter vel tre mils kjøring, er vi fremme på Thon Hotel i Gausdal, som ligger ved foten av Skeikanten over tusen meter over havet. – Ja, da sjekker vi omsider inn på sanatorium, sier Lennart og smiler som Jack Nicholson i Gjøkeredet. – Ja, jeg er forbløffet over at vi har ikke har blitt tvangsinnlagt før nå, repliserer Linda. Det viser seg snart at det ikke er snakk om nervesanatorium, men et helsebringende høyfjells-sanatorium. Nærmere bestemt Norges eldste på området, åpnet i 1876 for bytrøtt overklasse som ble fraktet opp hit med hest og karjol fra Kristiania. Etter en titt på hotellets hjemmeside, viser det seg at vi bor i historiske omgivelser.Det var hit Reichskommissar Terboven dro for rekreasjon. Historien beretter at mens verden var i krig, satt Terboven i sitt badekar på hotellet i Gausdal og lekte med badeender. En gang ble til og med en egen ordonnans sendt opp for å hente endene en gang han hadde glemt dem. Dessverre brant hele hotellet ned i 1944, og med det også badekaret som Terboven lekte med badeender i. Vi spoler raskt frem i tid igjen, da vi går inn i resepsjonen. - Velkommen, hilser Anne-Lene bak skranken, og henvender seg til Liv og Luna, som for anledningen har klatret opp på en rød trapp til resepsjonsdesken. Øynene holder deretter på å falle ut av jentejuntaen når de blir overrakt hver sin romnøkkel. – Er den til meg, spør Liv, nærmest sjokkert over å bli tiltrodd et så ærefult oppdrag i en alder av fem og et halvt år. – Det er det, blunker Anne-Lene og topper førsteinntrykket med å overrekke en gavepose hver til ungene, samt hver deres røde ballong.

De kongelige og oss

– Nå skal dere bare slappe av, formaner Anne-Lene oss – og gir oss to ark med den lovende overskriften ”Spa Meny”. - Det må være slik det er å være kjendis eller kongelig, mumler Lennart i det vi setter oss godt til rette for å studere menyen nærmere. Siden dette er høyfjellshotellet hvor de kongelige faktisk foretrekker å feriere om vinteren, er Lennart nærmere sannheten enn han aner. Dronning Margrethe sa engang ”Jeg tabte mit hjerte med et stort plask. Det må ligge der oppe endnu,” om sin første tur på ski Skeikampen rundt. Også kongelige fra Sverige og Norge har gjestet Skei, og under vinterlekene i 1994 bodde det svenske kongeparet på Gausdal. – Og nå bor vi her, knegger Linda fornøyd og fokuserer på spa-menyen. – Hva med å bli pakket inn i leire eller spirulinaalger, leser Linda. – Tja, selv holder jeg en knapp på fotbad med frisk eukalyptus, svarer Lennart. – Eller hva med en massasje med aromaoljer, spør Linda. – Den lover ny kraft og energi, hvilket ikke er det dummeste når man ferierer med jentejuntaen. – Riktig det, nikker Lennart – som allerede har begynt å dagdrømme om jacuzzi, kaldkulp og steambadstue. – Vel, jeg tror uansett jeg lander på ”Gentlemens Treat”, sier Lennart. – En kraftig behandling med tyrkisk saltskrubb, dyp halvkroppsmassasje og en finish med ansikts- og hodebunnsmassasje. Han sukker himmelfallen. – Jeg tror jeg kan venne meg til dette livet, konstaterer han smilende. – Jepp, dette er noe annet enn telt-turene vi er vant til, nikker Linda som har bestemt seg for en luksus ansiktsbehandling. Vi bestiller morgendagens spa, og hopper inn i bilen – klar for et besøk på Aulestad på Follebu i Gausdal kommune.

På besøk hos Bjørnen




Når man er tre år er det ikke like lett å forstå forskjellen på en bjørn og en Bjørnstjerne. Luna blir derfor kraftig skuffet når det viser seg at det ikke er tegn til bjørn inne på Aulestad. Vi står sammen med en gruppe andre besøkende inne i dagligstuen til Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson, og er midt inne i et foredrag om det grønne veggtapetet fra England da Liv spør. – Er dette veldig viktig mamma? – Lille vennen, i år er det jo hundre år siden den store dikteren døde i Paris, hvisker mamma. Det at Bjørnstjerne ble fraktet hjem på panserskipet ”Norge”, «seilende til hjemlandet, med ansiktet vendt mot Norge», ser ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på femåringen. – Jeg vil ha is, proklamerer hun til alles munterhet, og guiden svarer at Bjørnstjerne elsket barn. Selv hadde han jo fire, og flere barnebarn. – Og Bjørnstjerne elsket å samle venner og familie til hyggelig lag rundt spisebordet, fortsetter guiden og tar oss med inn til spiserommet på Aulestad. Her lå Karoline på gulvet og instruerte de lokale håndverkerne i hvordan listene i taket skulle være. Hele rommet er malt i en lys grønnfarge, og er dekorert med sølv og tynt porselensservice og man kan levende se for seg hvordan det var for over hundre år siden, da Bjørnstjerne inviterte til fest:







I museumsbutikken oppdager vi faktisk at man kan kjøpe champagneglass laget etter Bjørnsons egne. I dag er museet totalrestaurert, og ble høytidelig gjenåpnet av dronningen tidligere i vår. På veien tilbake til hotellet sitter Luna og nynner i baksetet. – Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem. Furet eh … sauen prompa, la lalalaa. – Vet du hvem som har funnet på den teksten der, da, spør pappa (han er jo tross alt lærer). – Nei, svarer Luna. – Jeg vet det, sier Liv. – Det er Bjørnstjerne det!