Dag 5 Onsdag 23. juni St. Hans-feiring på Venabu

Solen glitrer med sin tilstedeværelse på denne midtsommerdagen, hvor vi er 932 meter over havet. – Sjekk ut den utsikten, sier Lennart og speider ut over fjellviddene som åpenbarer seg for oss. Vi er fremme ved Venabu fjellhotell, knappe 15 kilometer fra E6 nede i dalen – som virker som en helt annen verden her vi står på fjellplatået og speider mot Rondane. Snøen ligger ennå som hvite flekker i horisonten, og de grønne, stive bladene på dvergbjørka har akkurat foldet seg ut. Vi går inn på hotellet, og på rommet står en overraskelse. – Se her, sier Luna og peker på en fruktkurv med twist og et postkort fra Venabu. ”Vi ønsker dere hjertelig velkommen og ønsker dere et trivelig opphold. Hilsen familen Tvete og personalet.” – Oi, så hyggelig, sier Linda. Ungene har allerede munnen full av twist. Vi har ikke den fjerneste anelse om hva som venter oss oppe i matsalen i andre etasje. Hadde vi visst det, hadde vi ikke spist en eneste matbit siden vi satt ved frokostbordet på Gålå tidligere på dagen. Oppe ved spisesalen står vertskapet, Lars og Halldis Tvete, og håndhilser på alle gjestene.

- Velkommen til St.Hans, sier de og smiler. De virker forbløffende nyforelsket, og har et smittende humør. – Nå skal dere få smake på vår spesialitet, forteller de oss. – Vi fant nemlig raskt ut at utenlandske turister sjeldent får servert tradisjonell norsk mat, forteller Halldis. – Derfor bestemte vi oss for å lage et norsk matbord hver onsdag – og her får dere smake hva vi serverer, sier hun og peker mot bordene. – Da gjenstår det bare å si hjertelig velkommen til alle, avslutter Halldis og hele den tettpakkede spisesalen reiser seg opp for å forsyne seg. – Det er skikkelig vanskelig å bestemme seg for hvor man skal begynne, sier Lennart. Som eneste medlemmet i vegetarianerfamilien, hender det han skeier ut med en kjøttbit (med den dårlige unnskyldningen om at menn trenger mer proteiner).

– Hmm, skal jeg velge gravet elgkjøtt, varmrøkt reisdyrslår, roastbiff av okse eller elg, viltpostein med rognebærgele – eller rett og slett gå for spekemat? På den andre siden, hvor fisken er, kryr det også av ulike retter. Det er gravet laks, ørret og sik, rakefisk, varmrøkt ørret og sild.

- Mamma, jeg vil ha rømmegrøt, sier Liv mens Luna går for stekt hardangerørret med rømmesaus. Da vi setter oss ned for å spise, senker stillheten seg over bordet. – Dette er ekte saker, sier Linda som spiser løkpai. Det knaser i paibunnen, som er sprø også i bunnen. – Det er nesten umulig å få til, sier Linda som også er glad i å lage pai. – Her er det ikke blitt jukset i en eneste sving, fastslår hun.

– Det samme kan sies her, mumler Lennart med munnen full av eggerøre og spekemat. – Mens eggerøren på de andre hotellene har vært laget av pulver, er dette ekte vare. Linda kaster seg glupsk over rømmegrøten. En rett som ofte kan bli tung og feit. – Umm, dette var den beste rømmegrøten jeg har smakt noensinne! Den er lettere i konsistensen, ikke fettete – og smaken er himmelsk! Den er både syrlig, søt og fyldig – og får tankene til å vandre til sommerturer i fjellet med engsyre mellom tenna. - Dette er i allefall en ekte matopplevelse, fastslår Linda og Lennart, og leker for øyeblikket matanmeldere i en hovedstadsavis. – Og flatbrødet er ikke slikt du får kjøpt på butikken, fastslår Lennart. Han holder det opp mot lyset, og det er like tynt som papir – og smaker ikke som det, slik som noen fabrikkbakte typer gjør. – Umm, sier Lennart og beklager det faktum at han begynner å bli mett. – På tide med dessert, kjære? Dessertbordet er en fest i seg selv. Øverst troner varme akevittmulter med vaniljeis, flankert av bygg-grynskrem med jordbærsaus.

– Dette er en ny dessert for meg, så den prøver jeg, sier Linda. – Jordbærsausen er som alt annet ekte vare, sier hun og himler med øynene. Den er søtet forsiktig, og gir en frisk kontrast til bygg-grynene i kremen. – Dette var også digg, sier Lennart som hogger innpå akevittmultene. Liv går for rømmevafler, og Luna smaker på tyttebærfromasjen. – Så mett har jeg ikke vært på lenge, sukker Lennart fornøyd, men klarer likevel en ny runde med blåbærkake.

Linda gir seg ikke ennå, og avslutter måltidet med en symfoni med norske oster: Chevre fra Haukeli, som er en favoritt, Heidalsost og Huldreost – som smaker som mørk brunost.

Forspiste og lykkelige sitter vi utslåtte ved matbordet, og konstanterer at dette var noe utenom det vanlige. Og til alt hell leker Liv og Luna harmoniske med dokke. Sukk – fullkommen lykke. Helt til Luna peker på magen til mamma og nærmest roper ut: - Mamma har baby i magen! – Hysj, Luna! Linda forsøker forgjeves å holde inn magen, men uten nevneverdig hell, siden et helt norsk matbord befinner seg inni der. – Ingen baby her, forsøker hun å smile tilbake (men i morgen venter lang løpetur – ingen tvil om det!).

Kvelden legger seg rundt oss som et varmt ullteppe, som luner i fjellkvelden. Nede ved vannet brenner et stort St.Hans-båt, og på vollen synger og danser leikaringen fra Venebu. Bunadene svaier i dansen, og det er lett å se for seg hvordan dansen gikk på setervollen i gamle dager.

Kvelden går mot natt, og Luna sovner i armene til Linda i varmen fra bålet.