Dag 1: Lørdag 19. juni - Vi kommer frem!

- Pappa! Er vi ikke fremme snart? I baksetet vrir tre og femåringen seg som utålmodige larver, og vi har ennå ikke passert fylkesgrensa til Oppland. – Nei, det er nok en stund igjen, svarer pappa – som for lengst har oppgitt ethvert forsøk på å være pedagogisk eller diplomatisk. (I starten svarte han utfyllende om antall mil igjen til Lillehammer, og sammenlignet dette i tid med kjente parabler som barnefilmer eller gjøremål). – Men vi vil til Lillehammer – NÅÅÅ! Pappa konstaterer i sitt stille sinn at mors drøm om bilferie i USA ikke blir aktuelt før om 15 år – minst! Jentejuntaen i baksetet er på sin side overforet med morsomme historier om Lillehammer og Gudbrandsdalen, og forventer troll, eventyr og spenning straks vi kjører inn i byen. – Og det får dere nå, sier mamma i det vi parkerer bilen ved togstasjonen på Lillehammer. På mobilen har det tikket inn en melding om filming. Sukkerhøye (for å få stanse den verste masingen investerte vi i en pose sitronkarameller, som ga glimrende utbytte i hele 46 kilometer med konsentrert mumsing i baksetet) kravlet vi ut i Lillehammer-gatene, hvor det faktisk var Lillehammer-dagene.

Spretne Eleixia-damer demonstrerte zumba i gata ( - Ja, ja, Lennart – trekk til deg øya nå! Det er helt vanlig å riste på puppene i zumba!). Det var marked med hjortepølser, urtete, ost og andre lokale delikatesser – og det var vind.




– Litt friskt i dag, sa Marit fra Visit Lillehammer i det et nytt vindkast tok tak. Lille Luna lignet bestemor skogmus akkurat rett før hun blir blåst i vei med sin lille paraply. – La oss spise, sa Marit som deretter geleidet oss til noe som lignet en kafé i et lysthus, i byens park. Det skulle raskt vise seg at det å få ungene til å sitte stille og spise veloppdragent, var like enkelt som å få ville mustanger til å delta i O L i dressurridning.

Etter en utmerket lunsj, helt i vegetarianerfamiliens smak med spinat- og linsesuppe, var tiden inne til å kjøre opp til Rudi gard i Sør Fron, en times tid lenger nord i dalen. – Ah, dere kan bare glede dere, sa barnehagelederen hjemme på Notodden da vi fortalte hvor vi skulle, som hadde vært der mange ganger. Og vi ble ikke skuffet! I det vi gikk inn på tunet på Rudi gard fløy tankene umiddelbart til middelalderens Gudbrandsdal, hvor Kristin Lavransdatter kunne titte frem fra de tjærebeisede hushjørnene hvert øyeblikk. Men er det ikke henne som kommer der, ut fra døra i låven? Mor føler bakken svaie et lite sekund (aldri mer drikke så mye kaffe og kjøre så langt i bil på en dag!). – Hei, jeg er Ragnhild, sier ungjenta med lys flette og stakk. Ikke Kristin?, tenker mor, som summer seg kjapt og spoler med et kjempehopp frem til 2010. – Velkommen til gards, forsetter hun og viser oss rundt. (Bilde av Ragnhild og Luna)




Inne i det ombygde fjøset venter et livlig lag, samt Øystein og Nina Rudi – ekteparet bak kulturoasen Rudi gård. (På bildet hilser Lennart på Øystein Rudi)







Vi blir vennlig eskortert til en inngjerdet kalvebinge, hvor det er dekket opp med duk på bordet og syriner som lukter godt. – Ah, genialt sier mor, da hun oppdager at hele bordet er inngjerdet. – Nå går det jo an å få ungene til å sitte ferdig å spise, før de stikker av til andre ting! Etter et herlig måltid rusler vi ut på tunet, hvor geitene danser på gårdstaket (se bilde). Nina tilbyr seg å eskortere oss opp til Rudisetra oppe ved det berømte Gålå: Stedet hvor Peer Gynt våkner til liv hver midtsommer. Det bærer ned i dalen igjen, og opp på andre siden. Vi klatrer høyere og høyere med bilen, til vi deler veien med forbløffende godt trafikk-opplyste kyr. (- Vi holder til høyre, jenter, inn på rekke, møø). Det sto ikke like godt til med trafikk-kunnskapen hos sauene. Inne på en grusvei åpenbarer Seter-drømmen seg: En setervoll med skigard rundt, og med en praktfull utsikt over dalen.

– Og se der oppe, peker Nina og vi lar blikket vandre opp lia, hvor en fjellgård klorer seg fast (se bilde). – Det var der oppe brunosten ble oppfunnet, forteller hun.


Med levende ord maler hun frem sommeren hvor budeia eksperimenterer med geitemelka, og oppdager brunostens hemmeligheter. - En oppdagelse hun for øvrig fikk Kongens fortjenestemedalje for, opplyser Nina. – Vel forunt, svarer vi som spiser brunost hver dag. Inne i seterbua omslutter de sterke tømmerveggene oss og beskytter oss mot den kalde vinden, og Nina har fyrt på peisen for oss. Vi føler oss mette, trøtte – og veldig takknemlige for at nettopp vi ble valgt til ”Drømmeferien”.

Så langt har vi møtt mange mennesker som virkelig har anstrengt seg for å gjøre dette til en spesiell og minneverdig ferie for oss. Småtrollene pakkes inn i rødrutet sengetøy, vi synger om trollemor – og føler oss merkelig hjemme. Når ungene sover, høres ingenting annet enn sakte pust – og lyden av sommerfjellet som sover en kort og hektisk natt. Det siste vi tenker før vi sovner er: Linda: Hvor deilig det ville være med en hel sommer som budeie. Lennart: Hvor deilig det ville være med en budeie. Så tar natten oss.